Alene, men ikke ensom

Det er ikke alltid like lett å se klart i denne tiden. Hverdagen er tøff for mange, og de fleste av oss stresser videre uten å egentlig se. Virkelig se. Se hvordan våre egne har det. Hva de strir med i et lukket sinn. Hvor kort det er mellom et smil og en tåre. Mellom kjærlighet og hat. Lidenskap og likegyldighet. Mellom liv og død.

Hvor ble empatien av? Forståelsen og vennligheten? Trofastheten og ærligheten?

Her jeg ligger helt alene. Med tankene svirrende rundt. Er det noen vits? Hvorfor? 

Sakte kjenner jeg tomheten komme. Det svarte hullet i meg som kjennes så kjent. Jeg vil igjen gli inn i mørket.... Alene.....Men ikke ensom.... mine kjære er alltid med meg. ❤❤❤

Valg i livet

 I mellom julen, mens de fleste koste seg med familie og venner. Med god mat og sosialt samvær tok jeg de mest nødvendige tingen mine og flyttet ut fra det samboerforholdet jeg levde i.

Ikke forde vi ville det, men forde det der og da var til det beste for endel andre rundt oss. 

Da vi ble sammen, var en del rundt oss imot det. Men vi greide jobbe oss igjennom nedtur etter nedtur. Begge sliter vi med den tunge bagasjen vi har med oss, men sammen fant vi styrke i hverandre. Og selv om vi kunne fly i flint over hverandre innimellom, så fant vi alltid tilbake til den gode delen. Begge følte vi at det vi hadde sammen var sterkt og ekte.

Men omgivelsene ville ikke vi skulle ha det slik.

Grunnet hans fortid, ting som lå bak  i tid og som han nå tok avstand fra og hadde forandret seg på, skulle innhente ham, og det skulle resultere i at jeg måtte flytte for å ha samvær med mine to gutter. Er ellers helt enig i barneværnets vurderinger i saken rundt mine barn, så derfor flyttet jeg istedet for å begynne argumentere om det. Jeg forstår på et vis deres synspunkt.

Tiden rundt barneværns saken var tung og jeg hadde det ikke bra værken fysisk eller psykisk. Ikke forde jeg var uenig, men det er noe med dette med å skulle se seg selv og sine begrensninger som mor. At jeg,deres mor, ikke kunne ta de hjem. At jeg ikke var frisk nok til å kunne ha de 100 % Det ble en tøff ærkjennelse.

Da det ble bestemt at jeg skulle flytte, raste verden for oss begge. Det var ikke slik det skulle bli.

Helt ærlig så taklet vi det dårlig begge to. Vi visste at det var slik det måtte bli akkurat nå. 

Jeg med mine diagnoser, taklet dårlig å bli tatt fra den eneste som forstod meg.

Den eneste som greide roe ned de destruktive delene ved meg.

Den eneste som jeg kunne prate om alt med.

Selv havnet jeg i denne perioden mye i min egen boble, der alt som betydde noe var å sikre at barna mine hadde det trygt. Når jeg ikke hadde de eller samtaler rundt de, var hverdagen min et rent helvete. 

Og nå stod jeg alene med alle tankene,alle følelsene, sorgen og redselen for fremtiden til barna.

Han hadde selv store utfordringer rundt sitt eget og sin familie. Vi greide ikke helt være der for hverandre selv om vi innimellom prøvde. De valg som andre tok for oss, om oss og vårt liv var som å bli satt i vært vårt bur. For langt unna til å trøste, men nær nok til å se hverandres smerte.

Begge mistet vi fotfestet en stund og hadde utagerende adferd. En sorg,et tap. Vi ble tatt fra hverandre tryggheten i livet, den som alltid var der for den andre.

I denne tiden, mens vi prøvde finne oss selv hver for oss, istedet for det et vi var, både sa og gjorde vi ting som såret hverandre. Vet selv at jeg slengte mye dritt, og det meste var heller ikke hele fakta.

Jeg var såret, jeg følte meg forlatt og ubetydelig som menneske. Ikke av ham, men av de rundt som var glade for at vi hadde flyttet fra hverandre. De som mente at jeg hadde det best uten ham.

De ser ikke hvordan jeg har det nå.

De ser ikke sorgen og tårene mine.

De ser arrene, for selvskadingen kom mer tilbake når jeg ikke hadde den daglige tryggheten som en trenger med denne personlighetsforstyrrelsen jeg har.

De ser ikke at jeg ofte ikke spiser, forde jeg føler jeg ikke har noen grunn til det.

De ser ikke at jeg stort sett sitter bak gjentrukkede gardiner og helst handler bare på kvelden.

De ser ikke angsten og depresjonen som herjer 24/7 

Alt dette var under kontroll da vi bodde sammen.

Selv om vi møtes ofte,blir det ikke den samme trygge tilværelsen.

Trekkene mine som borderline, gjør at jeg mer og mer skyver ham fra meg.

Jeg er mistenksom, føler meg forlatt og ikke forstått. Ikke verd noe. Det er bare hodet mitt, jeg vet det, men allikevel fullt virkelig når de slår til.

Så til de som synes jeg har det bedre nå, vil jeg si,

vi har alle en fortid, vi har alle gjort feil, ingen er feilfri.

Men det er helt feil å si jeg har det bedre med å bo alene.

STEPPS - kurs

Imorgen er første dag på nytt kurs. Like spennende som alltid, men også like skummelt. Mange spørsmål og like mange sommerfugler i magen :)

Så hva er stepps?

Jo, det er et langtids behandlingstilbud ved Nidaros Poliklinisk Dagenhet, for personer med borderline.

Behandlinger består av kognitiv adferdsterapi, skjematerapi og dialektisk atferdsterapi.

Flere nye behandlingsformer for meg, men det er spennende og jeg ser frem til å møte gruppen jeg skal være sammen med. Det er et lukket gruppetilbud der vi skal være 8 -  10 personer som møtes 2 dager i uken over 20 uker. Virker som det blir litt skole aktig, da det er hjemmeoppgaver hver uke. Det legges mye vekt på hjemmeoppgavene, da det er der vi skal ta i bruk den terapi vi skal igjennom.

Første trinn er bevisstgjøring rundt emosjonsregulerings problemer, og at en kan gjøre noe med det.

Neste trinn er å lære seg ferdigheter for å regulere emosjoner.

 Det siste trinn er å lære seg ferdigheter for å regulere adferden sin.

Høres veldig tørt ut, men da det er vårt liv og våre utfordringer som blir brukt og tatt eksempler fra, så tror jeg det vil være både lærerikt og interessant. Og mange tøffe stunder vil det nok også bli.

Til første møte skal jeg ha svart på følgende spørsmål:

*Årsaker til at jeg deltar

*Hvilken typer adferd er vanskelig for øyeblikket

*Hvilke endringer jeg gjerne vil gjøre iløpet av kurset

 

Vanskelig, men samtidig greie spørsmål.

Grunnen til at jeg ønsket dette opplegget, er at da jeg fikk diagnosen borderline, forstod jeg mye mer av hvorfor jeg har handlet og reagert som jeg har gjort i livet mitt. Og at det faktisk er noe jeg kan gjøre noe med. At jeg kan avlære meg de tanke og handlings mønster jeg har, som skaper vanskeligheter i hverdagen.

Den adferden jeg ønsker mindre av i hverdagen min, er min impulsivitet som får meg opp i så mange utrygge og lite gjennomtenkte situasjoner. Ved å beherske den vil jeg kunne jobbe bedre med aktivitetsregulering som igjen hjelper meg til å holde min ME mer stabil. Når den er stabil over tid bedrer det alle andre rellasjoner i livet. Kansje kan jeg ut i jobb, være mer sosial og først og fremst ha mer tid sammen med barn og barnebarn.

Endringene mine under denne behandling håper jeg blir at jeg står sterkere med en bedre selvtillitt, et stabilt og mer forutsigbar hverdag, der jeg igjen kan kjenne en god innvendig glede og livslyst.

Så nå er det like før oppstart, vet ennå ikke helt hva jeg har sagt ja til, eller hvilke personligheter jeg skal jobbe sammen med. Men krysser fingrene og lar min evige optimisme råde.

 

Kattens mørke liv

Se for deg en kurv full av garn nøster. Nøster i alle regnbuens farver. Mange lyse fine farger, men også  noen mørke som gikk i gråtoner og noen helt svarte. Sammen i kurven lå de alle klare, hvert til sitt bruk.

I et lite øyeblikk der jeg ikke helt fulgte med, så labbet en søt liten katt inn på stuen. Den listet seg lurt og smidig inn til meg, og ville ha kontakt. En stund gav jeg den oppmerksomhet, og den var så snill og kos. Først da jeg snudde ryggen til, viste den sitt egentlige vesen.

Den tok fart og hoppet rett opp i kurven min og veltet den. Alle nøstene rullet ut av kurven, noen hit og noen dit. Først tenkte jeg at ja, ja, det er vel bare å få tak i katten og få den ut. Så var del vel bare å plukke opp igjen. Ikke stor sak egentlig.

Men så enkelt ble det dessverre ikke. Telefonen ringte og tankene mine var et annet sted en kort stund.

Da samtalen var over og jeg igjen rettet blikket mot denne katten og nøstene, var alt i et rent kaos der inne. Den hadde lekt med de, rotet de sammen i en bunt med knuter og masse masse løse tråder.

Nå ble jeg fullstendig ute av meg og tenkte dette blir tøft og rette opp. Og gjett om jeg fikk rett da. Noen nøster måtte jeg bare gi opp. Andre kunne jeg redde og noen fikk sine skader, men går bra å bruke. Det tok tid å få orden på nøstene og få alt på plass igjen. Noen ligger fortsatt i en stor floke, de må jeg ta tak i litt etter litt.

Selve katten lusker fortsatt rundt, men heldigvis har dens eiere endelig tatt sitt ansvar og holder den stort sett borte fra dette nabolaget. Ser fremover, til en tid uten denne katten, dens dritt som lå rundt veggene og den stramme urinlukten den la igjen.

Jeg er egentlig veldig glad i katter, men denne hadde nok brukt opp sine gode liv og hadde bare det mørke igjen.

 

Denne illustrasjonen er tatt fra min hverdag de siste to årene, det har vært to tøffe år, både helsemessig og på det personlige plan. Mye fint har selvfølgelig skjedd, men de tøffe takene gav meg en stor knekk. Noe som resulterte i at jeg fikk skrivesperre og ikke greide få ned noe av det jeg gikk igjennom.

Nå har mye falt mer på plass, og jeg føler meg mye mer trygg på mye av de tingene som var vanskelige. Atter en gang har jeg det offentlige å takke for at de har stått på og hjulpet oss.

Ennå er det mye å ta tak i,mye å bearbeide og mye å lære seg leve videre med. Alle sår gror faktisk ikke. Noen er så store og blir så betente at de vil en slite med i mange mange år etter de oppstod.

Å se stjernene på himmelen mens en ligger i rennesteinen.



For meg er det en luftekanal og skrive, en måte å bearbeide og sette ting på riktig plass.

Ikke alle greier dette, men er glad jeg har greid funnet denne måten da det frir meg for mange tanker samtidig som jeg synes det er lettere å se helheten og flere sider det ved samme emnet.

Hodet mitt har i lengre tid hatt tankene på en manns historie.

Det handler om en mann som har hatt en tøff oppvekst med mobbing hver dag på skolen. Både fysisk og psykisk i mange år, men som ikke fikk hjelp da det ikke kom frem nok. Han tok i mot slag og spark, stygge ord mot seg dag etter dag. År etter år. Slikt setter sine spor i et barne sinn og en former seg etter slike traumer.

Med uro i kroppen og kort lunte vokste denne gutten opp og ble en mann som gjorde så godt han kunne utfra sitt stå sted. Tok noen gode valg, men også sine dårlige. Han prøvde skaffe seg stabilitet i hverdagen, ønsket et trygt og godt familieliv da han  slo seg til ro med en kvinne. Hun hadde som ham barn fra tidligere og denne mannen som selv hadde hatt det vanskelig som barn tok kvinnens barn til seg som om det var hans eget.

Dette skulle vise seg bli starten på nok en del psykiske traumer for ham. Det han trodde skulle bli et langt og lykkelig familieliv, viste seg raskt å bli psykisk terror som verken hans eller hennes familie så. Utad var de det perfekte par, og ikke engang den nærmeste vennekrets forstod helt hvordan det var innom husets fire vegger.

Tidlig i forholdet merket han at noe ikke var som det skulle, og mistenkte damen for utroskap. Da mistanken ble bekreftet, og han selv valgte bli hos henne hadde det allerede sådd mistillit og sykelig sjalusi hos ham. Men de hadde fått et barn sammen, og han ville gjerne de skulle finne tilbake til hverandre.

Årene går, men samlivet blir ikke bedre. Nytt barn er på vei, og det som burde være en glede og styrke i et hjem viste seg bli ennå en sorg og ny traume for denne mannen. Da det igjen ble påvist at hun hadde hatt et forhold på si, ikke bare for en kveld denne gangen, men i over et halvt år, og at denne mannen som var i familie med ham, også var dette barnets far. Alkohol, angst og depresjon sammen med sinne, frustrasjon og sjalusi gjør hverdagen deres uholdbar for alle parter.

Verken mor, far eller barn hadde en stabil og forutsigbar hverdag.

Han valgte igjen og bli hos henne, og skulle støtte opp under dette barnet også. Han ble barnets far, ikke på papiret, men i hverdagen. Det var kun noen få som fikk vite at han ikke var barnets biologiske far.

Dette ble av denne damen brukt mot ham i årene som kom, og han valgte bli, han hadde jo alltid måtte takle motgang så han stod i det denne gang også.

Dro han eller godtok han ikke hennes sidesprang, fikk han ikke se gutten. Det ble for tøft å gå, men å bli gjorde hans psykiske helse dårlig.

På et eller annet tidspunkt skjedde det som ikke var å unngå.

Barna blir tatt av barnevernet og plassert. Og hans store skrekk blir til virkelighet. Hennes trusler slår til. Han får ikke samvær med det barnet han ikke er far til.

Verden raser, og uten verken jobb eller noen nære som kjente til sannheten bak fasaden deres, stod han så stort sett alene da hun flyttet ut. Kun noen få solide venner stod ved hans side.

Han ble av bygdedyret sett på den slemme. Den som ikke hadde vært en grei og omsorgsfull partner.

Hun var den som satt med løgnene og vennene.

Han måtte fortelle familien at et av deres barnebarn ikke var det allikevel.

Men den av de to som idag står styrket igjen, så er det han som har greid seg best. Han som har fått hjelp for sine psykiske og fysiske traumer, som har tatt tak i det og innsett at ja, barna hadde det ikke bra hos dem da og at de akkurat da ble tatt vare på var bra.

Han greier nå se at de som foreldre der og da ikke var i stand til og ta godt nok vare på barna.

Han greide finne roen og stabiliteten i hverdagen sin igjen og har fått nye venner som han kan stole på. Venner som er der og som han føler seg trygg på.

Han har fast jobb og gå til, og har begynt legge planer for fremtiden.

Det jeg beundrer mest med ham, er at han etter alt dette, greide åpne seg og slippe en ny kvinne inn i livet sitt. Han har lagt det gamle bak seg og ser fremover.

Tapet av barna vil han alltid bære med seg som et stort åpent sår, men han har samvær med de som er hans biologiske, og det vil han alltid ta med seg som gode minner. De som ikke er hans biologiske vil heller ikke bli glemt, de vil i hjerte hans alltid ha en plass.

Dette er en historie om livet til en mann som har opplevd mye sårt, men som ikke har mistet håpet for fremtiden. En som tross alt er sterk og villig til og kjempe for de som står ham nær. En som har falt gang på gang, men alltid greid reist seg og sett stjernene på himmelen.

Langt - kort???

Langt - kort. Langt - kort. Dagens store utfordring. Skal jeg la håret vokse ut eller klippe meg igjen?

Sikkert ikke den store utfordringen for mange, men selv har jeg alltid brukt klær og hår stil for å takle motgang. 

Som ung kledde jeg meg i svart, lær og kjettinger for å være i fred. Det fulgte meg videre i det voksne livet, og når noe var vanskelig å takle, ja da barberte jeg like godt bort håret. Meningsløst? Ja, det var nok det på et vis, men samtidig føltes det for meg som et skjold mot den utrygge verden der ute.

Det er lenge siden sist nå at jeg tok alt, men etterhvert gikk det over til forskjellige korte frisyrer. Og etter at jeg begynte jobbe med psyken min har jeg taklet alt på annet vis.

Men igår kveld var jeg tilbake i fortidens utrygge verden igjen, følelsen av at håret nå måtte bort var sterkt. Følte at kun slik ville jeg igjen føle meg ren og hel.

Det har lettet idag, da min samboer i natt lå og holdt rundt meg og beroliget meg med rolig stemme om at dette ville vi greie. Langt eller kort, han elsket meg like mye allikevel. Og jeg greide møte endel av frykten idag. En tøff avgjørelse, men samtidig godt å få det gjort.

Så her sitter jeg nå med følelsen av at jeg har kommet er steg lengre.

Jeg vil nok takle forrige helgs opplevelser uten og komme med barbert hode.

For mens jeg stod forran speilet og så på mitt eget hår, sa min indre stemme:

Stopp. Stopp nå.

Du trenger ikke flykte mer. De som gjorde deg ondt er ikke her.

Se frem, se det du har her og nå.

La tryggheten rundt deg få råde og gi lykken en sjanse.

Slipp masken og nyt hverdagen.

Legg det gamle bak deg og se det som erfaring. Vær stolt over hva du har kommet deg igjennom og nyt livet.

La de rundt deg slippe helt inn i hjerte ditt. Ikke bare ha det på gløtt. Tørr vis følelser.

Stol på at de er der for deg. Du vet de er der. Det har de bevisst for deg.

Stol på deg selv. Du er god nok. Smart nok. Bra nok. Ja, du er verdifull akkurat som du er.



 

Døm ikke

 

 I Selbu kirke på søndag ble det opplest følgende skriftsted:

Døm ikke 

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!  2 Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.

     3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?  4 Eller hvordan kan du si til din bror: ?La meg ta flisen ut av øyet ditt? når det er en bjelke i ditt eget øye?  5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror. 

Fra <http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=SyXGjvFYqNIZbs4N/mRmrTwxlaO6URMD7wl03XCntqEw2TCdWUfs39sj7Sq4uLEXdrVpdVnlmNo=>

Snakket litt rundt dette på ettermiddagen, og det henger fortsatt bak i hodet mitt. Er ikke selv den som er unødvendig i kirken, står heller ikke skrevet der. Men Bibelen har jeg lest og har full tillitt til. Og selv om en ikke har det, er disse ordene viktige for oss alle som medmennesker i et samfunn der vi må omgås og forholde oss til de rundt oss til en hver tid.

Så noen av tankene jeg sitter igjen med rundt disse ordene er at ja, menneskene i verden har blitt egoistisk og egenrådig.

Den respekt vi som barn måtte ha for andre, og spesiellt eldre og autoritetspersoner i samfunnet har blitt mer og mer borte. Og dagens barn og ungdom er ikke de verste.

Det er vår generasjon, de som er i alderen 30 - 50 som jeg personlig ser mangler mye av denne evnen til å se andres motgang og begrensninger før de dømmer.

Hvorfor er det så vanskelig det å strekke ut en hånd til en venn i nød, hvorfor er det så mye lettere å baksnakke og kritisere?

Offentlige media er så skummelt når det gjelder dette. F.eks. om en legger ut en status offentlig, og har 50 stk lest den, så er det helt sikkert oppfattet på iallfall 15 forskjellige vis. Samt at før dagen er blitt omme, har ofte en eller annen tatt skade av det som i første stund kanskje kun var en liten frustrasjon.

Ofte ser en i ettertid at det som ble lagt ut blir glemt, men om noen blir rakket ned og mistrodd pga den ene statusen, så henger det negative ryktet rundt vedkommende igjen i lang tid etterpå. Også om det ikke var sannhet i det.

Så verden er blitt skummel og uforutsigbar jo større frihet vi har fått offentlig. Og det ser ut som mange ikke forstår hvor sårt og ødeleggende en slik dømming av andre kan bli.

La oss alle tenke oss godt om før vi omtaler eller dømmer andre, enten det er venner, bekjente eller en vanlig mann i gata. Og husk at det er alltid to sider av en sak og alt er ikke slik førsteinntrykket kan gi.

Neste gang noe blir sagt kan det være oss selv det blir snakket om, det har vi ingen garanti for. Men en fin leveregel er :ikke utsett andre for noe en selv ikke ønsker utsettes for. Men det er nå mine tanker rundt dette...

En armkrok til låns - uten forpliktelser...

Er ikke helt sikker på når vi første gang traff hverandre, da vi har hatt felles omgangskrets en rekke år.

Men første gang jeg opplevde at det var en vis spenning og kjemi mellom oss var på en fest hjemme hos de.

Den gang var vi begge i forhold, og det ble ikke lagt noe mer i det enn at det var et klikk. Ingen av oss sa noe og ingenting skjedde. Kvelden gikk og tenkte ikke noe mer over det.

Vi traff vel ikke på hverandre så ofte i årene etterpå, men når vi først traff hverandre så var kjemien og vennskapet der som om vi hadde hatt daglig kontakt.

Helt tilfeldig tok vi opp kontakten etter at vi begge to hadde blitt single, og tanken var å bygge opp et godt vennskap.

Begge hadde vi stor bagasje med oss, jeg med min helse og han et tilbakelagt ekteskap med løgner og svik.

Ingen av oss følte oss klar for noe nytt. Sa tidlig ifra om at det ikke var plass til en mann i livet mitt.

Svaret hans var da: Han var ikke klar for dame han heller, men jeg skulle vite at jeg kunne få låne armkroken hans- uten forpliktelser, når jeg måtte ønske det.

Og det gjorde jeg.

Vår kjemi og tillitt til hverandre vokste raskt og derfra vokste følelsene til liv og gav oss en mening i hverdagen som ingen av oss hadde kjent på lang tid.

Motgang skulle vi raskt få, da noen felles venner viste seg være så ondskapsfulle at de prøvde splitte oss med ond sindige rykter og meninger om at vi ikke var bra for hverandre.

Det de ikke hadde regnet med var at med den hjelp vi begge hadde på Nidaros DPS, styrket oss til å prate sammen om den minste ting. Samme hva vi hørte om hverandre, så pratet vi om det.

Begge var vi fra første stund åpne om fortiden vår, de utfordringer vi stod i i hverdagen og hva som vi kunne vente oss fremover.

Denne åpenheten, tillitten og at vi var så bestemt på at vi ikke skulle rømme fra eller utsette ting, men alltid snakke ut for og bli enige, evt enig om at vi var uenig, før vi gikk og la oss, bygde en sterk og solid grunnmur i vårt forhold.

Vi gikk raskt fra en armkrok - uten forpliktelser til et forhold. Alt falt liksom på plass for oss begge og vi trives så godt sammen. Vi utfyller hverandre så utrolig bra, tross min dårlige helse så finner vi hver dag tid for oss selv som kjærester. Nærhet og omsorg for hverandre er noe vi begge setter høyt, og på mine dårlige dager, er han der alltid for meg. Et kyss, en hånd som stryker meg over kinnet. En bukett roser. Han viser alltid hva han føler for meg, han sier det og jeg ser han mener det av hele sitt hjerte. Den styrke dette gir meg er ubeskrivelig.

Trodde ikke jeg skulle finne noen som så meg bak sykdommene mine, noen som kunne elske meg slik jeg er med alt jeg har av psykiske og fysiske utfordringer.

Men han sier det rett ut, at han elsker meg i både gode og dårlige perioder.

Nå har jeg bodd her sammen med ham en tid, det føltes så riktig, og vi vet i vårt hjerte og sinn at samme hva vi må igjennom, så vil vi kjempe sammen. Vi vil ikke la noe eller noen komme mellom oss, men ta hver dag sammen som de kommer og se gleden og styrken i hverandres sinn.

Biologisk opphav

For litt siden kom det i en samtale opp en frustrasjon fra ei jente over hennes tidligere samboer og hans manglende interesse for deres felles barn. Sett fra hennes side, så viste far alt for liten interesse. Hun hadde nå ny kjæreste som hun ønsket skulle være pappa for dette lille barnet på 3 år. Hun ønsket barnefar skulle sifra seg delt omsorg. Da far ifølge henne ikke fulgte opp valgte hun at barnet ikke fikk se bilder av faren og slik bli litt kjent med ham.

Denne samtalen fikk meg til å tenke over hvordan jeg gjorde det med mine barn når de vår små og dette fortalte jeg denne jenta.

Sier ikke at min måte er den riktige, men ser i dag at jeg ikke ville ha forandret noe.

Har selv fått 6 barn, der det kun er de to yngste som har samme far. Derfor har jeg litt kjennskap i både vennskap og fiendskap mellom voksne som skiller lag. Skal ikke si at alt har gått på skinner og fungert etter brudd. Det har blitt mang en tåre og frustrasjon. Men barna fikk aldri se det. De fikk aldri oppleve min frustrasjon og sorg over at samvær ikke ble fulgt opp.

De har fra de var små hatt bilder av sine fedre, selv om far ikke alltid har vært en del av livet deres. Jeg har bestandig ment at de skulle bli kjent med den siden også, så felles foreldreansvar og bilder av faren deres har for meg vært en naturlig del av deres oppvekst.

Når jeg fikk nytt forhold og til og med nytt barn, var det aldri aktuelt at noen annen skulle bli pappa enn biologisk far.

Da jeg giftet meg, valgte Anita selv å kalle ham far, da jeg ikke aksepterte at hun sa pappa til ham. Hun var da 15 år, og hadde selv litt kontakt med biologisk far.

Fedrene til de 4 største har av forskjellige grunner vært ustabil i deres oppvekst. Men vår dør har alltid vært åpen for både de, deres evt nye partner og barn, samt deres slekt. Om det kun var kontakt i perioder, så var det alltid koselig når kontakt var der, og grunner og krangling om at det innimellom var lang tid mellom kontakten, så jeg aldri noen grunn til og kikke på. Bare barna hadde det bra når samværet var, så var jeg fornøyd.

Det finnes så mange grunner og situasjoner som gjør at samvær ikke fungerer, alle er ikke rede til det i alle livets situasjoner. Tror vi må være litt mer åpne for at innimellom kan små barn ha det bedre med litt, men god samvær enn med fast og ustabilt samvær bare for at det skal være.

Anita hadde en del kontakt med sin far da hun døde. Og jeg har fortsatt litt kontakt med ham.

Patrick har hatt et turbulent forhold med sin far i oppveksten, men har i dag fin kontakt med sin far og stemor. Ser det er viktig for ham å ha en farsidentitet. Selv har jeg også litt kontakt med ham og hans kone. Tror det er positivt for alle parter at det går ta en kaffe sammen og huske det positive og se barnas fine fremgang i hverdagen.

Patrick er den som alltid binder seg til mennesker, og slik har beholdt sine stemødre i livet sitt. Det setter jeg stor pris på, at de tross brudd med faren, har beholdt ham i livet sitt. Og de har jeg selv også litt kontakt med. Dette er damer som jeg vet alltid vil være en støtte for min sønn og som alltid vil finne en dør åpen for seg og sine barn her hos meg.

Kine har selv valgt å ikke ha så mye kontakt med sin far av egne grunner og det respekterer jeg. Selv om hun har tatt dette valget, så ses de innimellom og hun har fin kontakt med resten av slekta. Det har vi alle, både barna og jeg. De er blitt som en ekstra familie, da farmor har vært der fra dag en for oss. En herlig dame jeg setter stor pris på å ha i livet vårt.

Ronja har de siste årene fått mye mer kontakt med sin far og har fin og åpen kontakt med både ham og hans samboer. Nydelig dame som har åpnet sin familie for min datter.

Mine barn har et fint søskenforhold til sine halvsøsken, som de ikke er vokst opp sammen med.

Tror at ved at jeg ikke satt mine følelser og sinne over at fedrene ikke var der da de var små, men satt barnas identitet først, ved å la de bli kjent med sin far via bilder og fortellinger om dem, så har de i dag en stor og trygg familie rundt seg som er der for de på så mange vis.

Blod er ikke alltid tykkere enn vann, men mener mine barn har hatt bare fordeler av å fått blitt kjent med biologisk opphav fra de var bitte små.  Det har vært verdt alle anstrengelsene, for i dag er de alle fornøyde og trygge ungdommer. 

Når det trygge blir utrygt

                                                                                                                                                     

Våknet i dag med en følelse av å være istykker revet. Både fysisk og psykisk. Som en knust ting der jeg ikke greide samle skårene i en hel meg igjen. Rar, ekkel og ond følelse. Sammen med de kroppslige smertene, så valgte jeg bli under dynen litt lengre enn nødvendig.

All glede og styrke i kroppen var som forlatt. Var som å se meg selv utenfra. Ødelagt og sliten. Kamp på kamp igjennom livet har satt sine spor.

At jeg nå er i et godt og trygt forhold med en partner som bare vil mitt beste, ble i går en utrygghet. At noen er der til alle døgnes tider for meg og mine. En som ikke alltid setter seg selv først og som tross egen bagasje, er villig til å hjelpe meg med å bære min.

Dette er nok en vanlig hverdag og en selvfølge for mange par, men for meg, etter en tøff samtale med psykolog igår, revnet forsvaret mitt.

For meg har alltid det utrygge vært det trygge. Det utrygge takler jeg,for det kjenner jeg. Det har jeg kjent på kroppen i mange år, men det trygge, det stabile og at en partner ikke har baktanker og løgner i hverdagen er for meg så langt fra virkeligheten at jeg sliter med å takle det til tider.

Mye av samtalen på dps igår gikk inn i dybden på hvordan mine tidligere partnere har vært. Legger ikke skjul på at jeg har hatt feil radar når det gjelder valg av menn i min fortid. Det har vært partnere der alkohol, rus og vold har preget hverdagen. Det sitter i, men ønsker ikke gå nærmere inn på det nå.

Jobber mye med å legge dette bak meg, godta at det har vært en del av livet mitt, men at jeg ikke skal trenge ta det med meg videre. Det er ikke alltid like lett, innimellom kommer det noen tanker og dårlige minner opp. 

Heldigvis, etter mye hjelp, går det stadig bedre, og jeg holder på å lære meg nye spor å følge. Denne hjernen vår er en snedig klump :)

Nå er jeg som sagt i et trygt og godt forhold, med en som er utrolig tålmodig med meg og min helse. Her ser jeg at den gode kontakten vi alltid har hatt og den åpne kommunikasjonen vår, spiller mye inn. Ingenting er for stort eller lite å prate om.

Mottoet mitt om at det lille jeg greier er godt nok er til stor hjelp. Idag har jeg kun jobbet med å samle skårene fra mitt knuste meg. Limet er samtaler med likesinnede, meldinger med min kjære som ennå er på jobb, tanker rundt samtalen på dps og hva samt hvem vil jeg ha i livet mitt her og nå.

Så her jeg sitter og skriver, så føler jeg at jeg har greid sette sammen meg selv til en bit igjen.

Jeg ser igjen gleden og håpet, ønsker møte livet med et smil og takker alle som gjør hverdagen min til et godt sted og være.

Betania Malvik

Det har nå gått en tid siden jeg var på rehabilitering ved Betania Malvik, og tankene mine vandrer stadig tilbake til dette oppholdet.

Atmosfæren der, empatien og den forståelse en fikk som pasient der, har jeg ikke opplevd noe annet sted. Har vært på flere supre kurs og behandlingsopplegg igjennom årene, men dette var noe eget.

Fra jeg kom inn dørene der, så følte jeg meg ivaretatt og fikk aldri følelsen av å ikke bli tatt på alvor.

De var der, de så meg og de viste forståelse og empati. Alltid tid til en klem, en klapp på skulderen og noen ord.

De hadde tid, de brydde seg om hver enkelt av oss. Vi ble tatt på alvor og sett.

Både personalet og behandlerne vi hadde mens vi var der viste stor interesse for oss som enkelt individ de så hver enkelt sitt behov.

Det er ikke alltid så enkelt med denne diagnosen, da utmattelse bare er en del av en stor pott med symptomer og plager som følger med.

Som gruppe, oss pasienter imellom ble vi som en liten familie, der jeg fikk være meg selv uten å forklare. Jeg kunne senke skuldrene, og ta imot behandlingen uten tanker på hvordan de andre tenkte om min fysiske og psykiske helse.

Det ble trygt og godt, det å slippe forklare, for de andre forstod. Å være slik sammen med likesinnede over tid, kan ikke forklares, men alle som har opplevd det forstår.

Respekt, empati, samhold og tillitt er det jeg forbinder med gjengen fra oppholdet. Så stor takk til de alle som var der for meg og gav meg noen herlige og minnerike uker.

Hjelpemiddel

"Skal greie selv" innstillingen min har endelig slått sprekker og jeg har nå mottatt mitt første hjelpemiddel for å lette hverdagen som kronisk syk.

Veien fra jeg første gang takket nei til hjelp og frem til jeg greide se at det var et hjelpe middel som skulle lette oppgavene mine hjemme og ikke et nederlag, har vært lang og vanskelig.

Det vises jo ikke på meg at jeg er syk, for i de periodene jeg er sengeliggende, periodene med ekstrem smerte og stor kognitiv svikt er det kun mine nærmeste som ser meg. Det er stunder jeg ikke greier vise alle og enhver ennå.

De nærmeste ser hvordan sykdommen herjer med meg. De ser smerten, sorgen og kampen. De ser jeg trenger hjelpen, men jeg måtte selv komme dit at det var greit.

Og nå er jeg kommet dit at jeg synes det er helt greit å ta  imot hjelp. Det er helt greit at jeg ikke greier alt som før lengre. Og det er ikke hver dag jeg vil trenge bruke den.

Men nå er den kommet, min stå stol som jeg skal bruke når det blir for slitsomt å stå. En stol som lar meg hvile ltt innimellom og som gjør det lett å forflytte seg med.

Takknemlig for all hjelp jeg fikk på Betania Malvik av de andre pasientene og av personalet der som lot meg forstå at ja, hjelpemiddel er helt greit og en nødvendighet i min hverdag akkurat nå.



 Så nå er den tatt ibruk og ja, jeg er fornøyd..... super dupert. Happy nå :)

Tiden etter Betania Malvik



Det har nå gått en tid siden jeg var ferdig der, og det har vært en tid med oppturer og nedturer. En tid til ettertanke og tid til reaksjoner. 

Lærte mye der, som jeg har prøvd ta med meg videre i hverdagen. Men mye hadde måttet ligge på vent mens jeg var på rehabilitering. Og alt dette i form av møter og avtaler på div. kontorer tok både tid og krefter. Samtidig skulle jeg ha tid til både barn,barnebarn, ny kjæreste og familie. Så ivrig etter å få nok tid til alt, tok jeg ikke signalene og ble dårligere igjen. Mens jeg denne perioden var litt asosial fikk jeg tenkt mye på mitt liv kontra det jeg lærte på Betania.

Tror nok at mye av det jeg har opplevd i livet, er forklaringen på det jeg sliter med i kroppen av både psykiske og fysiske ting. At de diagnoser og sykdommer jeg har skyldes at kroppen rett og slett er for sliten. Den vil ikke mer. Den orker ikke.

Når kropp og sinn opplever traume etter traume og knapt rekker hente seg inn før neste slag kommer, så blir det en dag for mye. Kroppen er flink til å reparere seg selv, men det kan rett og slett bli for mye for den også.

Mener selv jeg er en positiv person, men dypt inne i sinnet mitt, så greier ikke kroppen min tro på at det ikke skal skje noe mer traumatisk. Den lever sitt eget liv i krisemodus, der den tror at det når som helst vil komme en ny krise som setter meg ut av funksjon igjen. At jeg igjen mister all kontroll.

Trenger fred og ro nå, trenger la kropp og sinn hvile?. Lenge, lenge?.

Det er ikke bare å koble fra denne krisemodusen, da kroppen så lenge har vært vant til å leve slik at jeg ikke styrer det selv. Har ikke redskapene til å ta denne kampen ennå, ikke overskudd og styrke til det heller slik det nå er.

For selv om en sier at motgang gjør en sterk, så kan jeg skrive under på at det stemmer ikke. Motgang har kun slitt meg ut, ikke styrket meg på noe vis.

Kjenner jeg tåler mindre og mindre, og det skremmer meg. Kropp og sinn er ikke i samsvar lengre, hodet vil så mye, men kroppen henger ikke med. Det er så mye jeg så gjerne skulle gjort, skulle vært en del av, men som jeg ikke lengre er en del av ute i samfunnet.

Vet jeg ikke kommer til og bli den jeg var, at helsen ikke vil bli bra igjen, at dette er noe jeg må leve med.

Har møtt mange likesinnede som har det som meg og en del som er sykere enn meg, så vet jeg ikke er alene. Og det å holde kontakt med disse fine og gode menneskene er et lyspunkt i all elendigheten. For ja, det er en helt forferdelig elendighet å være i.

ME er en sykdom som jeg ikke ønsker min verste fiende å få. Eller?. Å jo, vedkommende kunne fått hatt den en mnd bare for å se realiteten i hvordan min hverdag er.

16.06.2016

Det er nå 2 uker siden jeg kom fra Betania Malvik, og jeg må ærlig si det ikke ble enkelt å fortsette med det jeg lærte der når jeg kom hjem.

Treningen jeg skulle fortsette med to ganger i uken, ja den har jeg ikke ofret mange sekundene på.

Avspenningen har jeg gjort, men det har verken vært yoga eller mindfulness her ennå.

Så har mye å ta tak i der.

Men å være så mange uker fra hjemmet har satt mye annet på vent, så samvær med barna og litt sosialt ble prioritert.

Har også hatt en del andre avtaler som jeg har måttet tatt tak i, utrolig hvor mye som skal holdes orden på med møter, søknader og forklaringer til det offentlige når en er kronisk syk. Ting går dessverre ikke av seg selv der gitt.

Nå har jeg vært heldig med mine saksbehandlere her i kommunen, men det tar allikevel tid og krefter.

Kjenner kroppen igjen trenger litt ro og hvile, og takket være rehabiteringen har jeg de rette verktøyene med meg til å gi den det. 

 

Halvveis nå

Da er jeg kommet halvveis i rehabiliterings oppholdet her på Betania Malvik.

Det har vært stunder med latter og lek, stunder med oppgitthet og gråt, tålmodighetsprøver og mye mye mer.

Her jeg nå sitter og reflekterer over hvordan de siste månedene har vært, fra jeg lå langt der nede, gjennom den hjelp jeg har fått, til der jeg nå står i dag.

Ser at det har kostet mange krefter og mang en stolthet er svelget, men bitene har en etter en falt på plass i livet mitt.

En tåre triller nå og da, av glede og stolthet over det jeg har greid oppnå.

Tilfredshet over at jeg har funnet meg selv og begynt satt grenser i eget liv. Over den glede jeg finner i å være tilstede her og nå. Nyte øyeblikket og ikke lengre jage etter alt jeg ikke trenger eller ikke lengre greier å gjøre.

Å være fornøyd med det jeg har og den hverdag jeg er så heldig å få oppleve.

Alle jeg har rundt meg som bryr seg og er der. Som gir glede og energi. Alle som har sluppet meg  inn i livene sine og deler gleder og sorger med meg.

Naturen rundt meg som jeg endelig har oppdaget det vakre i. Alt mine sanser endelig har oppdaget som gjør hverdagen så positiv, som gir så  mye glede.

Skal jeg si det er kommet noe positivt ut av at jeg er kronisk syk, så er det at jeg endelig ser hva livet har å gi, det å være til stede fysisk, psykisk og åndelig.

Jippi?.denne damen er endelig forelsket i livet <3

Det har ikke vært bare enkelt, hver dag har mange valg, og det er her jeg har måttet jobbe hardt. Å velge bort det som trekker meg ned og prioritere det som bygger meg opp. Det har vært både vanskelig og sårt, men ser det er positivt for meg.

Hver dag er en hard jobb når en jobber med sykdom og dårlig helse, men samtidig er hver dag en velsignelse, en opplevelse jeg ikke vil være foruten.

Det vil fortsatt være både oppturer og nedturer, slik vi alle vil ha, det er en del av livet.

Jeg vil fortsatt ha både Fibromyalgi og ME, vil fortsatt slite litt med angst og depresjon.

Men nå har jeg en mengde redskaper i form av info om helse og aktivitetsregulering, om trening og tilrettelegging i hverdagen ut fra min helse.

Fra nå jobbes det ut fra min situasjon, mitt stå sted, min helse - ikke utfra statistikk av hva som kanskje kan hjelpe.

Nei takk....

Nei takk, nå er det nok. Nå vil jeg ikke høre på deg lengre. Du har faktisk ingen kraft over meg mer, jeg har tatt avstand fra deg. Du er der, men du kan ikke lengre styre meg. Jeg er fri, fri til å være meg selv, fri til å ta vare på mine egne behov og sette egne mål og verdier på dagsplanen.

Så du mitt dårlige selvbilde, du som i mange år har rakket ned på meg, fortalt meg at jeg ikke var noe verd, at jeg ikke har fortjent  noe bedre?.. Jeg har endelig innsett at du ikke har plass i mitt liv. Du passer ikke inn i mine verdier i livet. Vet det ikke blir enkelt, alt blir ikke bra selv om du går, men mye blir lettere. Flere valg må tas på veien videre, men når de valg tas så er det med den innstillingen at.? jeg er verd masse, jeg er som alle andre der ute unik, jeg betyr noe og jeg kan masse. Jeg kan lære mer, og det jeg ikke greier eller mestrer, gjør meg ikke mindre verd. Det gjør meg bare tilet menneske, et menneske av kjøtt og blod, med egen vilje og tanker, følelser og meninger.

 

 

 

Fortell meg

at jeg er noe -

at jeg betyr noe...

Fortell meg det..

 

Ikke fortell meg

at det jeg gjorde,

skulle jeg ikke gjort-

eller burde jeg ikke gjøre

fordi jeg ikke duger-

eller kan...

 

Fortell meg heller

at jeg er noe

at jeg mestrer noe

at jeg betyr noe

at du aksepterer meg -

slik jeg er...

 

Jeg trenger det,

skjønner du...

Jeg trenger det sårt...

For min trygghet -og selvtillit 

er som en brønn som lekker...

 

Kan du se meg slik jeg er?

Og i tillegg akseptere meg

for den jeg er??!

 

Vit at deres ord, 

varmer og gjør mer godt-

enn dere tror!

 

Fra <http://www.dikt.no/index.php?page=vis_tekst&TekstID=309748>

 

Dette ble lest opp av en elev på Peder Morset Folkehøyskole på fredag, og da gikk det opp for meg hvor langt jeg faktisk har kommet i min egen prosess. En herlig følelse.

Liten, men sterk

 En liten bukett som gir glede og viser vi går en lys og varmere tid i vente.

 

 

Gikk fra gruppesamling, litt i mine egne tanker om bevisstgjøring og tankemønster i hverdagen.

 

F.Perls sier det så fint:

 

  • Det jeg ikke er meg bevisst, gjør noe med meg.
  • Det jeg er meg bevisst, kan jeg gjøre noe med.

 

 

Så med dette i tankene, gikk jeg å så i gangbanen og var litt i min egen boble da jeg fikk festet blikket på en liten maur som dro på et strå av noe slag. Den så liten ut der nede ved føttene mine, men det er utrolig fascinerende å se på den utholdenhet den har der den tappert kryper av sted med et strå som er tre ganger lengre enn sin egen kropp.

Den sliter seg av sted for å bygge en trygg bolig, en trygg hverdag for sine. Tro om den blir utmattet noen gang?

Det blir litt på samme prinsipp i hverdagen synes jeg, en bærer større byrder og oppgaver enn en kanskje burde, over lengre tid. Slik denne mauren som bar dette strået forbi mange andre strå på sin ferd. Hvorfor valgte han dette og ikke et som lå nærmere dit han skulle?

Er vel mye slikt jeg er blitt mer bevisst på i min hverdag nå, at mine valg kunne vært annerledes om jeg hadde vært mer bevisst hvor jeg stod og samtidig sett andre muligheter og løsninger i hverdagen. Men oppvekst, arv og miljø lager sine stier i hjernen som den etter hvert som tiden går følger slavisk om den ikke får ny beskjed.

Det som har vært må bare være slik, men fremover vil jeg nok være mer bevisst på hva og hvem jeg velger inn i livet mitt.

 Å være til stedet her og nå, la morgendagens bekymringer og fortidens sorger slippe taket og seile av sted.

Kjenne på dagen i dag, nyte øyeblikket og la roen senke seg.

Å ta slike pauser i hverdagen hjelper meg til å slappe av og holde avstand fra destruktive tanker og handlinger.

Allerede nå ser jeg at bevisstgjøring og endring av tankemønstre gir meg en bedre dag, fokuset på det jeg ønsker å oppnå, det jeg er i stand til å klare i dag, i stedet for det jeg ikke kan få til lengre, gir meg håp og glede, styrke og mestring i stedet for stress og bekymring.

Det er en prosess å endre dette, men desto større glede når en ser en har greid noe. Så til meg selv, en klapp på skulderen for de valg av forandringer jeg i det siste har greid tatt som fremover vil hjelpe meg mot en tid med aktivitetsregulering i hverdagen der jeg skal være fornøyd med det lille jeg greier og ta små steg videre når kroppen er klar for det. 

 

Rehabilitering 1. uke

Tror det var bra jeg ikke fikk timeplanen før jeg var innskrevet  og på plass her ved dette rehabiliterings stedet. Tror nok jeg hadde vært litt betenkt på om dette var noe for meg ellers.

Med en kropp som ikke fungerer før kl 11 - 12 på formiddagen, så ble det tøft med en timeplanen som viser frokost kl 08 og første gruppesamling kl 09.15

Deretter går det i et frem til ca kl 17, med et par hvile pauser i løpet av dagen.

Første kvelden her sovnet jeg før kl 18 og var ikke oppe før neste morgen.



Ganske sliten her,men fornøyd. Det er masse koselige folk og veldig god mat :)

Kjenner på at det tar mye krefter og må hvile når det er mulig, men samtidig tror jeg dette blir et bra opphold. Vi vil her ha både gruppesamtaler, yoga, fysioterapi, mindfulness, psykomotorisk fysioterapi, undervisning i div. temaer rundt utmattelse, smerter, søvn, stress og aktivitetsregulering.

Det er mye nyttig å hente her, og jeg lærer allerede mye om hvor jeg står i mitt eget liv. Det blir en del selvransakelse og aha opplevelser en må ta inn over seg og bearbeide så godt en kan. Ikke alt er like lett, og det tar på både psykisk og fysisk. Men målet er å bevistgjøre egne tanker, følelser og behov, aksept og mulige løsninger i måten å forholde seg til utmattelsen og hverdagen på.

Har vært her en uke nå,  Det har vært en uke med masse info og bli kjent tid. Men imorgen starter vi med individuell behandling og det blir spennende. Her blir vi sett som enkelt personer og ikke bare for felles diagnose. Vi får tilrettelagt etter hva vi hver enkelt av oss trenger og ønsker. Så jeg går nå inn i en ny og spennende uke med smil og pågangsmot for dette er noe jeg har sett frem til.

 

 

Bomullhode

Føler meg litt tom i hodet selv om det er masse tanker som flyver rundt der inne. Var i går inn til en samtale hos polisen, i forbindelse med en straffesak der jeg ble innkalt som vitne.

Saken gikk tilbake til den siste tiden Anita levde, og jeg  måtte gå i detaljer om forskjellige ting fra hennes siste dager. Også rundt hennes siste timer samt det jeg viste om selve ulykken.

Måtte snakke om alt jeg ikke har sagt høyt på disse årene, og om en del andre veldige personlige tanker og følelser som jeg aldri har sagt høyt før.

Ting ble både sårt og personlig, og jeg vet egentlig ikke om jeg var klar for å si disse tingene høyt, klar for å kjenne på det. Men samtidig er jeg glad for at jeg kunne være til hjelp i denne saken. I morgen skal jeg utlåne noe av Anitas eiendeler i saken som de mener kan vise seg være til hjelp.

Alt kom igjen tilbake til meg, det oppleves igjen som om det var i går det skjedde. Bare at nå kan jeg se det litt på avstand og ser mer detaljer, mer fokusert på hvordan det var da jeg fikk første beskjed om ulykken helt til begravelsen hennes. Husker mer av hele den perioden, både det vi fikk vite rundt ulykken, hva som skjedde etterpå, hvem som var der og alle som i tiden etterpå var der for oss.

En kommer aldri over et slikt tap, men en lærer seg å leve med det. I perioder går det bra, men så dukker det opp noe som setter en litt tilbake igjen. Og det var det som skjedde med meg nå. Men skulle mine ord og hjelp være til nytte i saken, så er det positivt og verd det.

Og i morgen tar jeg fatt på et 5 ukers mestringsopphold for personer med utmattelse ved Betania Malvik. Det er et Rehabiteringsopphold for å bedre kunne leve med de symptomer og utfordringer jeg har med sykdommen.

Dette er et opphold jeg har sett frem til, og som jeg kommer til å holde full fokus på nå samtidig som jeg har med meg de gode minnene fra tiden med Anita og holder fokus på at jeg skal bli frisk nok til å ta vare på de barn og barnebarn jeg har rundt meg.

Den eneste ene

Kjærligheten kommer i forskjellige fasonger og forskjellig styrke. Noen korte og opprivende mens andre forsiktig og litt lekende. Ja, har opplevd den på ulike måter og i ulik styrke og varighet.

Men "den eneste ene" mener jeg vi alle vil møte en eller annen gang. Den eneste ene, den vi føler oss hel sammen med, den som er det beste motstykket vårt tross vår ufullkommenhet. Den vi alltid bærer med oss tross avstand, brudd og hva det måtte være.

Selv kom min "den eneste ene" inn i mitt liv for mange år siden, og da på en veldig uvanlig men samtidig romantisk vis.

Det var året etter at Anita døde, og vi hadde nettopp flyttet opp til der jeg vokste opp.

Var ikke i mine tanker å treffe en mann, hadde ikke tankene der i det hele tatt. Hadde egentlig nok med meg og mitt.

Så var det da en dag jeg var på handel, nærmere bestemt Spar kjøp. Hadde handlet litt og stod i kassen da jeg følte noen stirret på meg. Så opp og møtte blikket til en mann som stod like innom døren, han stod der å holdt en gutt i hånden. Vet ikke hvor lenge vi holdt øyenkontakten, men jeg fikk etter hvert samlet meg mens han gikk inn i butikken. Litt fortomlet fikk jeg betalt varene mine og kommet meg ut i bilen.

Wow?. Hva var dette? 

Kjørte derfra og tenkte ikke så mye på det, dette var jo en totalt ukjent for meg, så jeg dvelte ikke mer ved det.

Ikke før jeg fikk melding og vekslet noen korte koselige meldinger før jeg fant ut at vedkommende var mannen fra Spar kjøp.

Han hadde snudd i butikken og sett hvilken bil jeg kjørte og fikk via bilnummeret funnet meg.

Denne mannen, som på denne dagen var på samme butikk som meg sammen med sin sønn, har i tiden etterpå betydd mye for meg.

Den lille tiden vi hadde sammen, ble jeg godt kjent med ham og hans verdier i livet. Fikk sett ham som farsfigur, som venn og partner.

Ingen har jeg stått så nær og ingen har jeg vært så uenig med til tider.

Vi fikk mange fine stunder, men samtidig hadde vi våre krangler.

Men selv hvordan ting var, selv i perioder vi ikke holdt kontakten så var han bare en telefon unna om jeg eller mine behøvde hjelp. Og alltid har vi fått kontakten tilbake og da er vennskapet og kjemien der som alltid.

Det ble ikke oss to, men at han er min "eneste ene", det er jeg sikker på. Han er den som tross alt har en fast plass i mitt hjerte, og som alltid vil ha det. 

Utredning

Har fått samtaler på dps for utredning og førstesamtale var i forrige uke. Grudde meg utrolig, og angsten herjet fritt i mitt indre fra jeg våknet den morgenen. Svimmel og stresset kom jeg med dit, heldigvis hadde jeg skyss. Hadde jeg ikke hatt det så hadde jeg helt sikkert lagt meg under dyna og gjemt meg for alt og alle denne dagen.

Men kom frem, gikk med tunge skritt mot inngangen, føttene føltes som bly. Vet ikke hvorfor dette ble så skummelt, men der og da var disse skrittene frem til skranken en evighet.

Fikk vist frem lappen og vite hvor jeg skulle vente til jeg skulle bli ropt opp.

Selvfølgelig var det 17 lange minutter forsinkelse fra det tidspunktet jeg hadde time til jeg kom inn.

Da jeg kom inn og fikk hilst på damen jeg skulle prate med, så roet kroppen seg raskt og jeg slappet av. Det var nesten komisk hvor fort jeg ble avslappet og angsten forsvant.

Behandleren var en rolig dame som viste interesse for det jeg fortalte og hun spurte om noe var uklart. Følte meg trygg og ivaretatt. 

Timen min der gikk raskt og det var helt greit å svare på de spørsmål hun hadde.

Da jeg kom hjem var kroppen utmattet, føltes som hode hadde vært i maraton, så da var det bare å finne senga gitt, men det var helt greit å være utmattet nå, de siste dagenes aktiviteter var værdt det.

Men ser frem til de to neste timene nå, blir en hver uke, til sammen tre ganger før de skal vurdere hvorfor jeg gikk inn i denne depresjonen jeg fikk like før jul samt nøste opp i hva mine traumer i livet har klusset til i hode og kropp.

Det er godt å ha fått startet denne prosessen nå, endelig er jeg klar for den.

Terje som terapi.

Skulle jeg valgt meg en gud her på jord, så ville det helt klart vært Terje Tysland. Ingen når så langt inn til mine innerste følelser og meninger som hans musikk.

I dag er det en slik Terje dag for meg. Musikken hans åpner alle mine stengte indre rom, og på slike dager tar jeg frem det som vil frem, kjenner på det, tenker mitt om det og gjemmer det bort igjen.

Sunn Terje terapi kaller jeg det, for musikken går helt til jeg har ferdiglagd bitene i dagens puslespill.

Slik greier jeg sortere og ta frem litt etter litt.

Men musikken hans har jeg nok alltid hatt en for kjærlighet for. Han sier alt på så fin og ærlig måte. Den er med meg på ikke tenke dager også, så det er ikke bare tenke musikk.

Ikke nok med at han er kjekk å se på, så har han så levende og jordnære tekster som jeg kan kjenne meg igjen i.

Bra fest musikk, men også bra terapi musikk og vaske musikk. Ja musikken hans kan vel brukes til alt :)

Alt som glitrer er ikke gull.......

Og ikke alt som blir sagt er sannhet. Men er det noe jeg har lært gjennom livet så er det at til syvende og sist kommer sannheten frem. Hva andre tror om meg, går selvfølgelig inn på meg, men jeg lar ikke andres meninger og løgner styre dagen min.

Dette siste året har vært tøff og hard jobbing, og ja jeg har tatt noen dårlige valg innimellom. Men hvem har ikke gjort det?

Har prøvd, feilet og så prøvd igjen. Innimellom har jeg også gitt opp alt håp. Men jeg er her ennå, jeg har kommet meg igjennom mye. Og mye gjenstår ennå. Takket være familie og gode venner, så har jeg greid meg bra. Det er vel ikke alltid jeg har vært like glad for deres inngripen i livet mitt, når jeg der og da ikke har forstått mitt beste selv. Men i ettertid er jeg takknemlig og glad for alt de har stilt opp med.

Dessverre så har jeg nok valgt noen dårlige venner også i denne tiden, som har forverret min situasjon mye. Men innser det, og velger holde meg borte fra dissenå. Jeg er lett påvirkelig når jeg er på opptur og blir ukontrollert impulsiv, og det er slike stunder jeg har traktet mot denne dårlige omgangen.

Selvfølgelig er jeg selv ansvarlig for hva jeg sier og gjør, også når jeg er i denne boblen. Men velger nå å ta mine forholdsregler slik at jeg står sterkere rustet til å takle eventuelle nye impulsive handlinger.

Velger også å ikke bry meg om de rykter og den dritt som nå blir slengt rundt i den gamle kameratgjengen. De får seile sin egen sjø for meg nå, og de som kjenner meg vet hva jeg kan finne på av tull og hva jeg over hodet aldri ville gjort.

De som står meg nærmest, de kjenner sannheten, og det er nok for meg.

Hver dag har mange valg, og jeg velger det gode i hverdagen sammen med ærlige, trofaste og snille mennesker.

Jeg velger kjempe for å se det gode i mennesker, men samtidig greie se hvem som kun er ute etter egen vinning.

Livsglede, jeg velger livsglede, og den skal ingen få ta ifra meg. For hver dag jeg lever skal jeg finne noe å være takknemlig og glad for. Men samtidig skal jeg være realistisk, for vi lever i en verden med mye ondskap og problemer. Alt er ikke bra, men velger gjøre det beste ut fra de muligheter jeg har.

Snart skal jeg innlegges på Betania, 4 uker, for å jobbe med og rundt sykdommen. Lære meg leve med den og kanskje finne en måte og bli litt bedre form på.

Ser frem til denne behandlingen, og tror det kan være et vendepunkt for mye til meg. 

En drømmedag

Har en tid nå ventet på at det skulle bli varmere i været så det igjen går å ligge utendørs.

Telt turer ute i marka er rene terapien, ligge å lytte til lydene fra skaperverket rundt oss.

Få med seg alle sanseinntrykkene og kjenne roen senke seg i en før en sovner.

Å så våkne opp til fuglekvitter og lukten av friluft. Det er livet det, men ennå har det ikke blitt i år.

Men i går kveld kunne jeg ikke dy meg, og ordnet det til på verandaen min, ikke skogen, men iallfall under åpen himmel.

Så i natt lå jeg der, frem til kl 05, da våknet jeg av at det var litt for kalt til hodet mitt, så gikk inn for å ta en kaffe, og ble da inne etterpå. Det viste da 0 grader, men er stor fornøyd med de timene jeg fikk sovet ute.

Der jeg lå og lot tankene flyte fritt før jeg sovnet, så vandret tankene til mitt barnebarn som jeg treffer så altfor sjelden. Hun bor så langt unna, og med min helse og økonomi har det dessverre ikke blitt at jeg har fått tatt turen nedover igjen. Men treffer henne når de er her i Trøndelag, og er glad for at hennes mor tar kontakt når de skal hit opp.

Skulle så gjerne hatt en dag sammen med min bestemor jente, fått vært sammen med henne og lekt med henne igjen.

Det blir mitt neste mål å få gjennomført. Det må planlegges nøye og spares til, men i løpet av den kommende sommeren, så skal jeg få hatt en slik bestemor- barnebarn drømmedag.

Nå vil jeg igjen bli bestemor snart, og denne gang vil barnebarnet bo mye nærmere, og det vil bli godt. Men vil også følge opp mitt første barnebarn så godt jeg kan ut fra min helse, økonomi og avstanden mellom oss.

Så jeg har mye positivt å se frem til nå som varmer mitt hjerte. Koselig å være bestemor, skulle bare ønsket jeg hadde prinsessa mi nærmere.

Tanker over en kopp kaffe.

Det er så godt å endelig kunne sitte ute på verandaen og ta en kopp kaffe mens en kan nyte utsikten, lytte til lydene og bare være i nuet. Nuet betyr så mye for meg nå når jeg har lært meg å være der. I nuet altså.

Skal jeg anbefale noen noe, så er det akkurat det. Finn nuet, kjenn på det og vær der. Lev for hvert et åndedrag og vis de du er glad i at du er der. At en er bra nok slik en.

Her jeg nå bor, i en omsorgsbolig, så treffer jeg mange forskjellige skjebner. Det er mennesker som sliter med forskjellige ting, alt fra  fysisk sykdom, psykisk, alderdom o.s.v.

Selv fikk jeg leilighet her da jeg ikke greide forholde meg til en bolig med 3 etg. Det ble altfor slitsomt og i perioder helt umulig for meg å greie bevege meg mellom etg. der.

Nå har jeg alt på et plan, det er et stille strøk og jeg har oppfølgningen min her i nabolaget.

Både butikk, apotek, post og buss i gangbar avstand for meg. Det er både trygt og avslappende når alt slikt er lagt til rette. Kommunen har virkelig stått opp for meg og mine barn i denne situasjonen.

Jeg trives veldig godt her, er aldri ensom, masse gode naboer å snakke med, barnehage som ligger like ved som gir lyder og trivsel.

En bruktbutikk ligger også her, en tiltaksplass en kan jobbe i via nav, de har en liten kafe der en kan gå å møte folk.

Alt dette fine og gode jeg nå har fortalt om, det så jeg ikke da jeg flyttet hit. Da var jeg bare lei alt jeg følte at jeg mistet og gikk glipp av grunnet sykdommen. Da var jeg ikke i stand til å se hvor mye glede og positivt disse menneskene rundt meg kunne gi.

Men etter kurset jeg deltok på, selvhevdelseskurset via psykiatri og rus omsorgen her, fikk jeg det så mye bedre. Lærte så utrolig mye om meg selv og min tenke og væremåte?. På godt og ondt.

Mens kurset pågikk, var jeg sammen med ei til som deltok der, på et seminar i Trondheim, som gav meg et stort kikk på å lære meg være tilstede i mitt eget liv, her og nå.

Disse to tingene, kurset og seminaret, snudde mye for meg.

Selvfølgelig jobber jeg hver dag med tankene mine, og må ofte ta meg selv i nakken for å ikke bli destruktiv igjen, men det ble et vendepunkt.

Så nå ser jeg den enorme glede det er å slå av en prat på vei til butikken, kunne glede en nabo bare ved å si hei. Være tilstede her og nå, ikke tenke på tiden, men hva som er godt for meg her og nå.

Det har også resultert i at jeg tenker annerledes om hvem jeg vil ha i hverdagen min, og hvem jeg har brukt for liten tid på. Noen har jeg holdt meg unna fordi de bare trekker energi av meg, andre har jeg fått kontakt med og blitt bedre kjent med.

Det har vært en fin utvikling, litt tap og tårer, men masse glede og en følelse av mestring og indre fred.

Et annerledes møte

Var en tur i byen her om dagen, gikk litt i butikker. Innom favorittbutikken min Fretex, fikk handlet litt og tatt en prat der. Det er alltid noen å slå av en prat med der inne. Men kunne ikke være så veldig lenge, før panikken kom og jeg måtte ut igjen. Angsten min har blitt verre de siste månedene, men den er under kontroll. Bare så slitsom når den slår til.

Når jeg kommer ut i fri luft, roer kroppen seg relativt raskt, og da fungerer alt bra igjen. Så gikk en tur innom Kaffe Larsen. Der er det også alltid folk som slår av en prat, det er så fin atmosfære der, og betjeninga er så hyggelig. Det viste seg at det skulle være lag fra byen som skulle spille dart, så selv om jeg ikke forstår en dritt av spillet eller kaster selv, så synes jeg det er koselig å se på og prate med folket.

Turen gikk derfra videre til Vertshuset for å si hei til en kompis som var på jobb der. Der også er det et jordnært klientell som går, folk som hilser og prater. Liker slike små plasser, der alle er velkommen og ingen ser ned på noen.

Mens vi satt der ble vi bedt hjem til en familie jeg kjenner. Har aldri vært hos de før, men de har flere ganger sagt jeg måtte komme, og nå var det virkelig på tide jeg tok turen innom.

Hadde med meg en kamerat som jeg hadde dratt til byen sammen med tidligere på dagen.

Da vi kom dit fikk vi bli kjent med en venn av familien, og det er denne mannen som er det annerledes møte, han har aldri snakket med meg, men den vennlighet og godhet som det lyste av ham, er uforklarlig for meg på dette tidspunkt.

Hele familien der er vennlig og snill, og de tok så godt vare på meg når kroppen min sa stopp og nektet fungere.

De lot meg ligge utstrakt på sofaen der når jeg ikke greide fokusere og holde øynene åpne. Ingen tanker på om de selv satt trangt, de viste slik forståelse og omsorg for meg, som jeg ikke er vandt til. Og denne mystiske ukjente, han satt i timevis å holdt hånden min og lurte innimellom på hvordan jeg hadde det. Han så til at jeg hadde pleddet godt rundt meg, den omsorg han viste meg, en dame han ikke kjente, men som ved første møte møter på en dag der sykdommen herjer og verker i kroppen.

Da jeg var så pass at jeg mente jeg greide komme meg hjem, fikk jeg låne bilen hans. Jeg skulle sagt at jeg ikke får lov å kjøre bil lengre, har førerkortet, men er ikke fokusert nok til å være en ansvarsbevisst sjåfør. Men måtte bare komme meg hjem og få i meg medisiner for at kroppen skulle fungere. Men dessverre så var formen for dårlig til at det hjalp, så utpå kvelden lå jeg i feber og kaldsvettet, smertene i kroppen var så kraftige at medisin tok bare toppen.

Å få bilen tilbake til byen kunne jeg bare glemme, å komme seg på badet var det lengste jeg greide. Så han måtte selv hente bilen sin her, og ikke greide jeg treffe ham heller, så måtte legge ut bilnøklene til ham. Har så utrolig dårlig samvittighet for at det ble slik, at jeg ikke var i stand til å engang ta en kaffe med ham her. Men han klaget ikke på dette heller,  ja jeg har ikke ord for hvor snill og omsorgsfull han har vært.

Ennå herjer feberen i kroppen, og utmattelsen er der, men har fått i meg mat i dag, og vært litt på verandaen. Og kaffen smaker kaffe igjen. Det går stadig riktig vei igjen, og når formen tillater det, så skal jeg ta en tur til byen å besøke denne familien igjen. Må få fortalt de hvor mye de betyr for meg, hvor mye jeg setter pris på deres gjestfrihet, at de så meg bak sykdommen, men samtidig respekterte sykdommen og hva den gjør med meg.

Men ennå skal jeg holde meg i ro, la energien komme tilbake sakte men sikkert og være takknemlig for alle de gode menneskene som er i livet mitt.

Vet vi egentlig?

Det er så lett å si, jeg vet hvordan du/dere har det. Har brukt de ordene selv, uten at jeg egentlig har vist hvordan vedkommende hadde det. Jeg har kunnet prøvd forstå, prøvd satt meg inn i hvordan ting var. Men uten selv å ha opplevd det samme, er det umulig å forstå helt hvordan ting oppleves og føles i forskjellige situasjoner.

Før jeg mistet Anita, trodde jeg at jeg kunne forestille meg hvor forferdelig de som mistet barn måtte ha det. Men ha hun døde, gikk det opp for meg at jeg hadde ikke vært i nærheten av å forstå. Det er så altoppslukende, at jeg vil si det er bra en ikke forstår det uten å ha måttet oppleve det selv.

Likedan var det når jeg fikk et funksjonshemmet barn også. Alt ekstra som følger med, både det som sliter på en og det gode som oppleves, det kan ikke forklares, men må oppleves.

Det som var en selvfølge av utvikling med de andre barna, ble denne gang en seier. Alt tok lengre tid, og måtte læres på tid. Å krype eller gå, var ingen selvfølge. Å kunne starte på skolen uten bleie, var en seier, men det var heller ingen selvfølge. Slikt er vanskelig å forstå for de som selv ikke har barn med nedsatt funksjonsevne i sine nære relasjoner.

Min psykiske og fysiske helse er noe mine barn tidlig lærte seg bli kjent med. Har alltid vært åpen om det, for at de ikke skulle lure på hva som skjer og om det er deres skyld. Åpenhet og ærlighet har hos oss vært veldig viktig.

Nå er vi en familie som har fått ganske mye livs bagasje med oss, og det er en del jeg gjerne skulle ha ønsket mine barn hadde sluppet. Det er tøft for barn å plutselig miste et søsken så brutalt. Det er også annerledes å være søsken til et funksjonshemmet barn.

Slike søsken blir raskt voksen, de viser ansvar og blir raskt oppmerksom på urettferdighet og mangel på respekt blant medmennesker. Ser de av mine barn som er blitt ungdommer og voksne nå, har sorg med seg inn i sine voksne liv, men de har også noen veldig gode egenskaper som følge av det de har opplevd.

De er ærlige, rettferdige, glad i mennesker og tar ikke ting som en selvfølge. De tørr vise følelser og de tørr bry seg om mennesker og viser det.

Nå har de dessverre også måtte oppleve at jeg ble så deprimert at jeg prøvde ta mitt eget liv. Og ja jeg er så enig i at det er noe ingen barn bør oppleve.

Det finnes ingen unnskyldning for at noen prøver avslutte livet sitt. Men det finnes forklaringer på hvorfor en gjør slikt. Å de fikk den forklaringen, og de vet at jeg ikke gjorde det for å forlate dem, og at det ikke betydde at jeg ikke er glad i de. De vet at jeg var i en psykisk syk tilstand og at jeg nå  har konkret behandling for å ikke komme i den samme situasjonen i fremtiden.

Også i slike situasjoner sier vi gjerne at det kan ikke være så ille, det går over og at det er feigt å ta livet sitt. Men her også så vet vi ikke hvordan og hvorfor uten selv å vært der. Det er en erfaring jeg gjerne kunne vært foruten, men samtidig har det lært meg mye. Jeg føler meg heldig som fortsatt er i livet, men samtidig så respekterer jeg de som velger gjøre det slutt. For det er som oftest gjennomtenkt og valgt utfra reelle situasjoner.

Påsketanker

Så er vi tilbake til hverdagen etter noen fridager i påsken.

Personlig liker jeg hverdagen best, der jeg har funnet en god struktur for å takle dagene med den helsen jeg i dag sitter med. Men disse fridagene har vært veldig positiv og fine, så det har vært verdt det energitapet jeg nå sitter igjen med. Vet det blir noen dager på sofaen nå før energien min igjen begynner komme seg.

Denne tiden vil jeg bruke til å reflektere over det jeg har fått vært med på og de besøk jeg har hatt disse dagene.

Første del av denne påsken, var jeg med på å tømme boet etter Sonja, en dame jeg ikke traff i livet hennes, men som jeg har blitt kjent med via hennes tantebarn og hennes kone. De er et ektepar som lot meg komme inn i sitt liv, lot meg bli kjent med Sonja og hennes liv.

Det har betydd mye for meg å bli kjent med de, den gode energien de har, åpenheten og respekten for medmennesker. De viste meg at det finnes gode mennesker der ute i verden, og at blod ikke alltid er tykkere enn vann.

Etter vi tok avskjed og dro hver til vårt, satt jeg to dager hjemme alene, gikk igjennom de tingene jeg fikk med fra boet. Noe skulle videre til andre trengende og noe behold jeg selv. Men venn som var med meg og hjalp meg, fikk også med seg det han trengte. Alt kom til nytte, tingene til Sonja, blir fortsatt satt pris på og brukt.

Under denne sorteringen, føler jeg at jeg ble godt kjent med hvem denne damen var, og jeg sitter igjen med en følelse av at hun er med oss videre i hjertet vårt. Hun var en sterk og positiv dame, ei som stod på for det hun trodde på og var der for sine. Det er en ære å få innblikk i hennes liv. Nå jeg har fått en ekstra bestemor å tenne lys for, og to ekstra tanter jeg ser frem til å bli bedre kjent med.

Alle barna mine har også vært hjemom i påsken, vi har hatt bare fine stunder og fått tid sammen. At Kine hadde så mange dager her hjemme og at guttene igjen fikk komme har vært utrolig oppmuntrende. Det har vært så mye positivt som har skjedd disse dagene, og jeg føler ting går riktig bra for tiden.



 

Så nå er det bare å la kroppen komme  seg igjen, la energien bygge seg opp og vær takknemlig for alt.

Å ta en dag ad gangen og leve i nuet, la morgendagens bekymringer vente til vi er der, har gitt meg en helt ny hverdag.

Endelig kjenner jeg glede igjen.

Nominert i LIEBSTER AWARDS

Hellene, den rå kule bloggeren bak forbipolene.blogg.no har nominert meg i LIEBSTERS AWARDS.

Tusen takk Hellene, skal svare så godt jeg kan på dine spørsmål :) 

Men først må jeg nevne at det følges også noen regler ved denne nomineringen:

1. Nevn bloggeren som tagget deg, og takk han/hun for nomineringen.

2. Svar på de 11 spørsmålene du har fått.

3. Nominer 11 nye bloggere og tagg dem.

4. Gi de nominerte 11 nye spørsmål å svare på.

5. Gjør de nominerte oppmerksom på at de er nominerte.

 

Hellenes spørsmål er følgende:

1. Hva gjorde at du begynte å blogge?

2. Hva er du mest glad i ved deg selv?

3. Kunne du reist jorden rundt alene?

4. Hva er ditt beste minne?

5. Din aller største tabbe?

6. Kan du beskrive din klesstil?

7. Kunne du handlet på fretex?

8. Er du en som bryr deg hvis du ser urettferdig behandling av medmennesker?

9. Hvor er ditt yndlingsferie sted?

10. Har du et hotell å anbefale?

11. Er et spørsmål fra hennes sønn Mathias (6) Har du gull? ( Humre)

Mine svar til Hellene er følgende:

1. Livet mitt hadde tatt en tur i kjelleren, og jeg innså at det gjalt liv eller død for meg. Så da jeg begynte jobbe meg opp, begynte jeg blogge for å slik sette fokuset på mine traumer i lyset. Da jeg begynte blogge, trodde jeg ikke jeg hadde en fremtid å gå til, men det har vært til stor hjelp så dette var riktig valg at hvordan bearbeide ting i mitt liv.

2. mest glad i ved meg selv er vel det at jeg tror det finnes noe godt i alle mennesker, og at jeg derfor gir alle en mulighet til å vise det.

3. Å ja, jeg kunne godt reist jorden rundt alene, snakker med alle jeg, så ville ikke blitt ensom :)

4. Beste minne må være da jeg og min datter Anita reiste til Grand Canaria impulsivt med bare bikini og rulleskøyter i bagasjen.

5. Tabbe, ja de har jeg mange av. Men den største er vel når jeg impulsivt solgte leilighetenmin på Kattem bare for at eiendommsmegleren var såååå kjekk.

6. Klesstil? Har jeg det da? Følger ikke moten, men går i det jeg føler meg vel i.

7. Fretex er butikken min ja, handler det meste av mine klær der.

8. Har vel alltid brydd meg om mine medmennesker, og spesielt de som sliter eller blir urettferdig behandlet. 

9. Yndlingsferie stedet mitt er på Aure. Skarsøya, hos min venninde der. Der er det så stille og fredelig, og jeg slapper så godt av når jeg er der.

10. Noe hotell å anbefale har jeg dessverre ikke.

11. Ja du Mathias, gull ja, har et hjerte av gull, telles det? Ellers har jeg noen gull smykker og noen ringer :)

Så var det å nominere 11 nye bloggere, er så ny innen dette at jeg har ikke så stor kjennskap til så mange bloggere ennå, men velger her de jeg har vært innom å lest fra den siste tiden.

1. Juliewinge  http://juliewinge.blogg.no/

2. damerforfaen  http://damerforfaen.blogg.no/

3. maritjohansen  http://maritjohansen.blogg.no/

4. hijjabbloggen  http://hijabbloggen.blogg.no/  

5. corna  http://corna.blogg.no/

6. pappahjerte  http://pappahjerte.blogg.no/

7. ingunnlyng  http://ingunnlyng.blogg.no/

8. lykkeligsommamma  http://lykkeligsommamma.blogg.no/

9. englas  http://englas.blogg.no/

10. arbeidskar  arbeidskar.blogg.no

11. hevhodet  http://hevhodet.blogg.no/

 

Mine 11 spørsmål er disse:

1. Hva gjør deg lykkelig?

2. Er en liten hvit løgn greit?

3. Hva er favortii serien din?'

4. Om du går på byen, er pub eller disko å foretrekke?

5. Synger du i dusjen?

7. Har du blogget lenge?

8. Har du gjort noe du angrer veldig på?'

9. Husker du din første kjærlighet?

10. Favoritt middagen?

11. Mest romantiske kveld, hvordan ser den ut?

Spennende dette, lykke til alle nominerte :)

Klem fra Annika

 

 

Ut på tur

Da jeg våknet i dag var jeg fast bestemt på å ligge under dyna i dag. Hadde ikke noe lyst til å møte dagen, så tok en telefon og ellers avlyste jeg avtalen min som jeg hadde på formiddagen. La meg så godt til rette under dyna og der hadde jeg tenkt bli.

Men det ble ikke så lenge, for det tikket inn en melding fra min søster oppi bakkene her, med spørsmål om vi skulle gå tur langs Ladestien.

Så fra å ville ligge i dvale over dagen, var jeg på null komma niks opp av senga og rett på badet. En halv time senere hadde jeg ordnet meg, spist, drukket kaffe og stod ferdig da hun hentet meg.

Det var fortsatt litt islagt langs stien, men vi fikk gått et stykke før vi fant en benk og fikk tatt en kaffetår :)



 

Og som vanlig gikk praten om løst og fast. Fikk luftet litt ting som skjer rundt meg, og satt ord på hva jeg mener og tror om hverdagen min nå. Både det som sliter, men like viktig det som går bra. Alltid så godt å få sagt ordene høyt, ting faller da mer på plass og innimellom hører jeg selv at det jeg sier enten er bra eller ikke. Det blir slik så mye enklere å hanskes med tankene og følelsene når ordene er sagt. Samme som jeg føler når jeg skriver. Det blir mer virkelig og lettere å jobbe med. Lettere å se når det jeg tenker er destruktivt eller bare helt hull i hodet også :) 

Tiden går så alt for fort i koselig selskap, men samtidig er det dette med å ikke slite seg helt ut. Selv har jeg ikke vært her før, men det var en fin plass å gå, og ser frem til flere turer hit. 



 

Nå har jeg funnet god stolen min og her blir jeg nok sittende resten av kvelden, svært fornøyd med hvordan dagen utviklet seg.

 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Januar 2017
hits