hits

Mitt liv. Min kamp.

 

2017 var for meg et vanskelig år på mange vis. Gikk gjennom det som levende død. Følte meg død innvendig, og så ingen mening med livet. Alt var stort sett bare stress, slit og kaos. Og jeg satt med den innstillingen at jeg skulle jo dø engang allikevel så hvorfor utsette meg selv for mer ondt enn jeg må? Og oppe i alt jeg gikk igjennom da, så ble det faktisk en trøst. Det at jeg ikke var redd døden, men at jeg kunne bestemme selv om jeg levde eller døde. Slik jeg så det da så var det det eneste jeg hadde kontroll over.

Men så fikk jeg da en ny visjon i livet mitt. Selvmordstankene mine og den destruktive tankegangen, de er bare tanker. Tanker jeg kan jobbe med å forandre, og akkurat nå er de bare tanker som kommer innimellom og som jeg aksepterer på et annet vis enn tidligere. De er bare tanker, de trenger ikke bli virkelighet. Mitt liv, min kamp.

2017 er nå lagt bak, det er historie. Et år med masse inntrykk og hendelser, sterke opplevelser og gode minner.

2018 ligger foran meg, med nye muligheter og nye forbindelser. Dette skal bli det året jeg skal kjempe meg gjennom det jeg møter i hverdagen. Jeg skal takke ja til den hjelp og oppfølgning jeg vil trenge pga mine helsemessige utfordringer. Nå er jeg ferdig med greie selv stadiet. Tatt et skritt nærmere det å godta min egen situasjon her i livet.

Mitt mål for fremtiden er å finne stabilitet i hverdagen igjen og bli glad i meg selv som den jeg er. Har nok alltid trengt annerkjennelse fra andre om at jeg er bra nok. Hatt forhold for å kunne føle tilknytning og at jeg var verd noe. Nå skal jeg finne denne kjærligheten i meg selv, finne ut hva er godt for meg. Hva vil jeg med livet mitt og hvem ønsker jeg ha i hverdagen min.

Vet det blir tøffe tak, men forskjellen nå er at jeg er optimistisk for egen del, jeg ønsker dette nå. Jeg ønsker livet og finne meg selv. Ikke for at jeg skal være tilstede og redde noen annen, men for egen del.

Så mine utfordringer fremover nå vil være å bryte gamle mønster. Stoppe opp og virkelig kjenne etter om hvordan jeg til enhver tid har det. Holde mere fokus på å være tilstede her og nå. Lære meg å ha kontroll over følelsene mine og forholde meg til skjematerapi som går ut på å føre skjema over hvordan jeg har det. Slik at jeg etter hvert ser hva som trigger meg og hva som fungerer. Samtidig ser jeg hva som er følelser og hva som er tanker som jeg mistolker pga min Borderline.

Denne uken har gått bra, der jeg har hatt fokus på å tenke positive tanker og si til meg selv at jeg er bra nok.

 

 

 

En plan

 

 

Det er lenge siden planen begynte å spinne i hodet mitt. Den lå lenge der bak uten at jeg helt bevisst tok den frem, lot den bare ligge der og seile sin egen sjø. Innimellom dukket den opp, og da lot jeg meg selv kjenne litt på den før den igjen fikk vende tilbake.

Kan være rart for mange, men for meg var det en trygghetsfølelse med den. Noe som bare var mitt, som ingen kunne legge seg bort i. Noe bare jeg visste om og ingen kunne ta fra meg. Noe jeg hadde kontroll over. Bare mitt.

Første gang den tanken dukket opp og jeg lot den spinne og planlegge litt var jeg 16 år.

Så den har vært en slags følgesvenn siden da. Nå er jeg 48 år, såen kan si den har slått kraftig rot i mitt indre.

Første gang jeg gjorde noe med det var ikke planlagt, ikke andre gang heller ?. Eller tredje ?. Det ble noen forsøk etterhvert ?

 Alle i beruset tilstand så de tilhører ikke planen. Men de er der allikevel, de har gitt meg konsekvenser av de handlinger jeg har gjort.

Prater nå om mine selvmordsforsøk som ikke ble noe av. Og ja, jeg er glad jeg nå er i live. For dette var ikke den opprinnelige planen. Og det var alle ganger gjort i ren impuls i en destruktiv og påvirket tilstand.

Oppskriften har blitt forandret mange ganger, men fokuset har alltid vært det samme.

Planen fikk full oppmerksomhet fra meg den gang jeg følte at jeg ikke greide beskytte mine to minste fra de som skulle være de trygge i hverdagen deres.

Mitt liv har jeg alltid levd for å være mor for mine barn og at de skulle ha en bedre barndom enn de minnene jeg selv sitter igjen med fra egen oppvekst.

Da jeg ikke nådde frem med min bekymring rundt deres hverdag begynte jeg selvskading for å lette på trykket. For å ikke gå under i det helvete jeg da stod midt oppe i.

Å stå på sidelinjen og ikke kunne gjøre stort for å bedre mine egne barns trygghet i hverdagen tok helt knekken på meg. Lenge lå jeg der i grøfta, men uten å gi opp. Kjempet med alt jeg hadde, nektet å gi opp før de var trygge igjen.

Det ble en tid med mange nedturer og venner forsvant. Det var jo ikke de som hadde gjort noe galt. Det var jo på bygda sagt at jeg var en sjalu x som ville ødelegge. Barnevern tok meg en stund ikke alvorlig og det ble en ekstra byrde i alt annet.

På samme tid gikk jeg inn i et forhold der jeg ble advart om at jeg ikke burde involvere meg med vedkommende. Men for meg ble han en redning i hverdagen, en jeg kunne ta vare på, en som hadde opplevd mye selv og som da måtte være positivt for meg. En som burde forstå pga egen fortid.

Og det var han, lenge. Han var med meg på oppturer og nedturer. Han var der for meg da jeg fikk diagnosen Borderline. Han forstod jeg slet og ikke taklet alt som skjedde rundt meg akkurat da.

Ganske raskt ble jeg vel avhengig av hans mening og hans nærvær. Samtidig som jeg ofte prøvde støte ham fra meg for jeg taklet dårlig denne relasjonen.

Det jeg nå har stusset på, er hans enorme interesse for planen min. Han kunne jeg prate om alt med, så han fikk selvfølgelig høre om den. Og han godtok den, sa han respekterte mitt valg og skulle ikke hindre meg i å gjennomføre den når den dagen kom. Faktisk likte han sitte å høre på at jeg pratet om den, la ned detaljene og etter hvert justerte på tid, sted og slikt.

På den tiden var jeg ennå sikker på at planen var det riktige, når tiden var inne til det. Men litt etter litt så festet det seg en liten tvil i meg. Enn om jeg kunne finne ekte glede igjen, enn om jeg kunne kjenne annet enn tomhet og tristhet over tid. Enn om??

Da vi forlovet oss så tatoverte vi på oss ringer og dato. For meg ble det en bekreftelse på at jeg hadde lagt planen brakk ?. At jeg hadde funnet troen på en fremtid tross alt.

Så kom neste krise, det er som om de forfølger meg. Nå var det han som møtte veggen psykisk. Han som hadde trengt samme støtte fra meg som han hadde gitt meg. Jeg prøvde, helt oppriktig, men det var ikke nok. Jeg kom til kort, greide ikke holde ham fra å ty til alkohol og dop igjen.

Det ene tar det andre og fremtiden min ser igjen umulig ut.

Planen tok igjen en ny form, den fulgte meg fortsatt i mørke stunder som en slags skygge. Det rare var at den alltid roet meg, den fikk meg til å slappe av og legge planer for hvordan ting skulle legges til rette. Den ble som en lykkepille som holdt meg gående.

Mye negativt fulgte det året som så gikk, men det var også fine stunder. Jeg hadde fortsatt planen klar, hovedmålene var fortsatt de samme og det kjentes trygt og rett ut.

Tross alkohol, dop, polis, sykehus og mer til i hverdagen vår, så mistet jeg aldri troen på det jeg mente vi hadde hatt sammen. For tross alt, så var han den eneste jeg har greid åpne meg helt for. Om han ikke alltid var så snill taklet jeg, var jo vant til det nå. Og det utrygge ble nok det trygge en eller annen gang uten at jeg kan si noe om når det skjedde.

Etter en tid uten kontakt fant vi tilbake til hverandre, eller jeg trodde det. Han hadde sluttet drikke etter han flyttet hjem til sine foreldre. Rus var også ute av bildet og han gikk til behandling. Han var seg selv igjen, var den fine mannen jeg hadde falt for og som jeg hadde sett for meg å dele livet med.

De dagene vi møttes her hos meg var som de første mnd våre sammen, jeg følte igjen at jeg var noe verdt, at noen elsket meg som jeg var tross fysisk og psykisk ustabil. Begynte å planlegge fremover, en fremtid sammen, uten alkohol og rot.

Lykkelig, ja de ukene vil jeg si jeg var det.  Men sammen med den kom usikkerheten og sjalusien frem. Ble så redd for at han skulle forlate meg. Han bodde jo hos sin familie som hadde sagt tydelig ifra til ham at jeg ikke fikk sette min fot der. Såret og redd så reagerte jeg med forsvar og skjøv ham fra meg.

Da jeg fant harsj hjemme hos meg blandt tingene han hadde liggende her så smalt det for meg. Da var det nok løgner og dritt. Vi kranglet og brøt kontakten. Jeg følte at tillitten min var misbrukt, han hadde begynt i samme gamle sporet igjen.

Er ikke så flink til å takle brudd og bråk så jeg gav rett og slett opp. Gikk ut på byen og lot alkoholen hjelpe meg glemme for en kveld.

Denne gang kollapset kroppen min på vei hjem. Den orket rett og slett ikke mer og jeg ble funnet livløs og nedkjølt av noen forbigående på natten. Livreddende førstehjelp ble satt i gang på stedet og jeg ble reddet.

Dette er den eneste gangen jeg har følt skam over å utsette meg selv for døden. Smertene i brystkassa sitter ennå i og minner meg på hvor kort det er mellom liv og død. Og at jeg skulle utsette andre mennesker for å finne meg i den tilstanden sliter på meg veldig.

Sliter meg igjennom dagene som kommer og håper ingen skulle tenke på om det var meg det stod om i avisa. Det er jo ikke første gang dette skjer, men første gang jeg holdt på å dø pga av det. Første gang jeg kjenner redsel etterpå.

Legger planer for høytiden, hadde jo allerede avtalt med middag hjemme hos meg og som jeg alltid var nøye på i planen min så skulle mine barn alltid være trygg hos meg. Hverken selvskading eller medisin skulle være en del av den tiden de er hos meg.

Lille julaften skjer det utenkelige, jeg begynte få store blødninger og forstod raskt at her er det en spontan abort.

Morgenen etter hadde jeg mistet så mye blod at jeg måtte på legevakta og få medisiner som skulle stoppe blødningene. Og selv om jeg ikke så for meg en graviditet nå, så opplevdes dette svært sårt. Og tanken på om at det er min skyld kveler meg. Angsten og gråten har etterpå fulgt meg og jeg føler på et vis at jeg fortjener det nå. Hadde jeg ikke drukken og kollapset den kvelden uken før hadde dette kanskje ikke skjedd.

Nå er jeg sliten, sliten av alt som har vært. Sliten av at jeg alltid havner bort i noe. Sliten av å være sliten. Sliten av å føle jeg sårer mine nærmeste fordi jeg er som jeg er.

I dag har jeg fått meldinger fra min x som forteller meg hvor elendig jeg er på alle vis. At ingen ville vel være sammen med noen så psykotisk som meg. At jeg har ødelagt livet hans og at med mitt hode burde jeg holde meg unna alle. At jeg bare var trøbbel. Og nå føles det så riktig. Jeg føler det er nok nå. For alle.

Men samtidig har planen slått sprekker, jeg føler det er det eneste riktige for alle parter, men samtidig så var mitt lille møte med døden med på å tenne en gnist om å takle livet. Greie reise meg igjen og ikke holde fast i tryggheten i planen min. Den er nå blitt mer som en byrde der bak i hodet mitt.

Så planen er som dere forstår avslutningen på mitt eget liv. Døden. Det eneste jeg selv har følt jeg har hatt kontroll på.

Innholdet i den var at alle mine barn skulle ha et stabilt og trygt nettverk rundt seg først. De skulle være sikret på best mulig vis før jeg dro.

Nå er det det. De store har trygge personer rundt seg, og når mine minste også er trygget hos gode omsorgsfulle mennesker var dagen kommet til at jeg skulle begynne oppryddingen hjemme. Det eneste lille lysstrået jeg hadde for at det ikke skulle tre i kraft på nyåret var hvordan det gikk mellom x og meg. I dag sa han at det nok var like greit jeg gjorde det. Han var riktignok ikke edru, men den nedturen fikk meg til å begynne å tenke. Ikke om jeg skal bukke under for en følelse som om en tid allikevel går over.

Jeg har holdt fokus på helt feil ting. Ikke på alle fine stunder sammen med familie og venner, men på de svarte negative stundene. Jeg har i alle år blåst de opp, holdt liv i dem fordi jeg trodde jeg måtte ha en plan. En utvei i et skakkjørt liv.

Men sannheten går mer og mer opp for meg. Jeg har vært på flukt, på flukt fra meg selv. Flyktet inn i det utrygge og latt det bli det trygge. Jeg har rakket ned på meg selv som person og medmenneske. Dyrket rennesteinen for å si det slik.

Men nå er det nok, nå SKAL jeg hver dag si til meg selv at jeg er BRA NOK. Og til dere rundt meg, minn meg gjerne på det. Jeg vil LEVE, jeg vil ta videre del i livene til mine barn og barnebarn. For jeg er ikke noe negativt og ondt medmenneske. Jeg er verd noe, jeg må tro på det.

 

 

 

 

 

 

 

 

  

 

Bare tømme hodet litt

Mitt liv har vært langt fra A4. Det har vært mange prøvelser, mange slag. Noen vunnet men også store tap. Slik er livet, det eneste vi vet sikkert er at en dag skal vi dø.

Så hvordan fylle livet med noe meningsfullt, noe som virkelig gir glede og mestring når ens indre er tomt.  Når jeg må tenke veldig hardt for å se de små lys punktene, tenke etter hvordan glede kjennes ut for tomheten er så intens.

Denne lidelsen, denne forstyrrelsen i hjernen min som ødelegger så mye. Den er vanskelig å akseptere. Men det er det jeg må gjøre for å overleve dette fengsel den har satt meg i.

Hver dag er en evig kamp i hodet. Skal ikke påberope meg noen høy iq, men det er full aktivitet der oppe, dag og natt. Bekjempe følelser, minne meg selv på at det bare er hodet mitt, ikke alt er reelt selv om det føles slik der og da. Si til meg selv at jeg er bra nok og at mine venner ikke hater meg.

Det er så alt for ofte at jeg reagerer feil på ting. Et galt ord, et blikk, alt som føles som avvisning, ER avvisning. Det blir det der og da, samme hva som blir sagt eller ikke sagt. Jeg analyserer ubevisst, plukker ting fra hverandre, det er som en krigssone i tankene og følelsene mine. Samme hva grunnen er. Jeg overreagerer, blir irriterende og negativ nok til å puffe mine nærmeste fra meg. Så er jeg alene. Ønsker være alene, men ønsker ikke være alene.

Har nok vært mang et menneske som har stått på de broene jeg opp gjennom årene har brent. Mennesker som ville vært der i dag om jeg hadde fått hjelp tidligere. Om jeg hadde blitt sett, ikke bare vurdert overfladisk som ei opprørsk lita jente som utagerte. Om de bare hadde sett lengre enn overflaten, om de hadde lagt sammen to pluss to.

Men går ikke å tenke slik heller, men innimellom gjør jeg det. For lidelsen kommer fra barndommen. Den er noe som er blitt påført meg. Det er svikt som skadet meg, og konsekvensene må jeg leve med.

Noen dager er ille, mens andre er bra. Det kan skifte fra himmel til helvete flere ganger om dagen om triggerne er der. Det er veldig uforutsigbart, men det er mulig å holde en viss linje med konkrete valg og mest mulig forberedning av dagens gjøremål.

Egentlig hadde jeg det best den tiden jeg var helt lukket og ikke følte stort, men tankene fortalte meg hva jeg skulle føle. Hvordan jeg burde reagere.

Det er slitsomt å føle. Slitsomt å kjenne på alt. For jeg føler ikke som de friske, de som ikke har denne lidelsen. For de er følelser noe fint, noe godt som forteller hvordan en har det. Følelsene mine er alltid i stressmodus, som en vulkan like før utbrudd. Det er som om det skal eksplodere. Alt eller ingenting. Elsker eller hater. Svart eller hvit. Enten er du med meg eller mot meg.

Vil ikke være sånn, men nå ble dette hverdagen min og jeg må lære meg godta det. For bare ved å akseptere realitetene vil jeg fullt ut ha utbytte av den hjelp jeg har.

Seier.

 

For en stund tilbake nå, etter en søvnløs natt og hodet fylt med tanker stod jeg motvillig opp like før kl 08

Dagen hadde alt for mange avtaler enn hva hode og kropp maktet. Men hadde bestemt meg for å gjennomføre de avtaler jeg hadde.

Frokost på Bonitas kl 09 gav meg en opptur. Alltid så koselig å komme dit. Tok så positivt fått på resten av mine gjøremål og alt i alt gikk det bedre enn forventet.

Men kropp og hode ble sliten utpå ettermiddagen og mine følelser var i helspenn da jeg fikk en melding jeg ikke taklet med mitt borderline hode som da allerede var langt ut på viddene.

Vanligvis ville jeg der og da ha gått amok med sinne frustrasjon og hatet alt med vedkommende som sendte meg meldingen.

Nå var ikke meldingen i seg selv negativ eller feil på noe vis. Bare mine emosjonelle vansker som koblet det dit.

Utover kvelden gikk jeg fra frustrasjon til likegyldighet. Fra sorg og smerte til hater alle og gir opp.

Mine skjema for reaksjoner gikk til topps og jeg satt bare å gråt og følte meg som verdens ubetydeligste menneske.

Faresignalene var mange og jeg begynte å bli destruktiv i tankegangen.

Så fikk jeg en melding der det stod: alene?  Svarte ja, og fikk så ny melding; Jeg ringer deg.

Med angst for å prate. Skam over mine egne følelser og tanker tok jeg telefonen.

Vedkommende som ringte hadde vært i forsterknings timet mitt da jeg gikk på STEPPS.

Han viste hvordan han skulle roe meg og pratet meg ned kjele for kjele helt til jeg rolig kunne føre en god samtale.

Jippi. Seier. Endelig kom jeg meg gjennom en boble uten å sprekke.

For meg en stor seier og en styrke å vite at det faktisk er mulig å se klare resultater av hard jobbing med dette og det å ha noen som forstår.

Etter denne seieren har jeg greid holde meg stabil emosjonelt sett, det har ikke vært de store oppturene eller nedturene før i går kveld. Da fikset jeg det ikke så bra, men er igjen på rett vei. Denne gang lot jeg meg selv ikke ligge i søla, men kom meg relativt raskt på plass igjen.

Det er godt å se at behandlingen virker, at det er mulig å leve stabilt og godt med denne diagnosen.

For ærlig talt, så hadde jeg liten tro på at det ville gå. Liten tro på at jeg skulle greie bruke denne metoden.

Det som skjedde i går var at den eneste jeg har som har fulgt denne delen av meg, som vet hvordan han skal takle det uten å trigge meg mer var ikke tilgjengelig når jeg akutt trengte prate. Så det jeg må finne nå, er flere jeg kan ha i forsterkningsteamet mitt, eller andre måter å greie beholde en lav kjele tross emosjonelle svingninger.

Det har vært en del forandringer i nettverket og hverdagen min få å nå dette målet. Har måttet velge bort både litt omgangs krets, alkohol, tatt nye valg av fritidsaktiviteter og hva jeg bruker tid og ressurser på. Ikke for at jeg er bedre enn andre, eller at jeg ikke liker folk, men rett og slett for at nå er jeg i en fase der jeg skal bli kjent med meg selv, være glad i meg selv og finne min vei.

 

Ny frekvens

 

I dag har jeg jobbet med å sette hjernen i en annen frekvens. Eller med andre ord, endre oppfattelsen av det som skjer, se ting utenfra.

Ikke endre personligheten, for den er som den er, med de hull i det emosjonelle som personlighetsforstyrrelsen min har.

Men jeg kan endre måten jeg ser ting på, måten jeg tar til meg og håndterer ting på.

Nå er det slik at det er 70 % av det vi sier til oss selv som er negativt ladet. Det via budskap som smerte og følelser.

Vi har 70 tusen tanker i hodet hver dag. Selv oppfatter jeg bare en brøkdel av dem, men alle er der og de gjør noe med oss.

Det jeg nå jobber med er denne endringsfasen, å frigjøre mitt potensiale. Å se min personlige verdi og bygge meg følelsesmessig opp derfra.

Finne den mentale biten i meg selv og avdekke utfordringene mine som skyldes fysisk og psykisk sykdom. Se hva jeg kan jobbe med og endre, godta det jeg ikke kan endre samt å godta at slik er ting akkurat nå. Men at med tiden kan det også endre seg. Men akkurat nå er det dette jeg må stå i.

Tror jeg en tid nå har hatt så mange baller i lufta at jeg ikke har greid sett det positive, men at det negative har hatt så stor plass i tankene mine at det positive ble glemt. Så mye fokus på alt rundt meg at jeg glemte å leve her og nå.

Så i denne settingen må jeg nå gå utenfor komfortsonen min, tørre stoppe opp og kjenne på følelsene og tenke aktivt på hvorfor føler jeg akkurat slik nå, og hvordan kan jeg bruke denne følelsen positivt. Det handler rett og slett om å forstå mine egne følelser og reaksjoner. Men også stå for de og leve i samsvar med dem etter hvert som jeg finner meg selv mer og mer.

Jeg må lære meg at jeg ikke trenger anerkjennelse fra andre, at jeg ikke må gjøre ting for å tilfredsstille og få aksept fra andre, men i stedet gjøre ting ut fra eget behov og egen motivasjon.

Men først må jeg bli bevisst på en del følelser for så å kunne endre meg i takt med det jeg lærer.

Blir viktig for meg å stadig stoppe opp, kjenne etter og føle om hva som er bra for meg akkurat nå. Og konsekvensene for de valg jeg tar.

Stå opp for meg selv, ikke gå på akkord med meg selv.

Elske meg selv, hele meg og tørre kaste masken jeg bærer. Å innrømme svakheter er vanskelig, men samtidig er det et must for å kunne skape nærhet i en relasjon til andre.

Så om folk liker meg er det koselig, men om de ikke liker meg skal det være helt greit også.

 

Struktur og valg

 

 

Har begynt jobben med å få strukturen tilbake i hverdagen igjen. Vet jo hva som må til, hvordan det skal gjøres og hvorfor. Alt står helt klart. Har jo hatt det gjennom mange år før, det er som å lære seg å sykle. En glemmer det ikke når en først har lært det.

Men så faller en innimellom da, slår seg og blir litt redd og kanskje oppgitt en tid. Da kan det være greit med noen oppmuntrende ord eller et klapp på skuldra før en setter fart videre igjen.

Dette sparket i ræva for å komme i gang igjen, det har jeg nå fått.

Først og fremst via oppfølgningskontakten som jeg en tid har og fortsatt skal gå til hver uke fremover. Men også gjennom egen stahet og egne vurderinger på hva jeg ønsker med livet mitt videre. Med å lete etter hvem er jeg og hva ønsker jeg fylle hverdagen min med.

Som ufør og med både fysiske og psykiske diagnoser som setter begrensninger i livet mitt, har det vært og vil fortsatt bli både oppturer og nedturer. Men det jeg nå har fått hjelp til er å kunne se at JEG ER ANSVARLIG FOR MIN EGEN LYKKE.

JEG må bestemme hva jeg skal fylle dagene mine med.

JEG må ta egne valg og stå for dem.

JEG må lære meg si nei når jeg mener nei og ja når jeg mener ja.

JEG må selv velge hvem jeg vil ha i livet mitt og hvem jeg ikke vil omgås.

JEG er min egen sjef og er ansvarlig for det jeg sier og gjør.

JEG er den som skal stå i hverdagen min.

Samtidig har jeg rett til å feile, rett til å forandre meining og ta dumme valg.

Fra der jeg står idag, har jeg en lang vei å gå. Men jeg er på vei og det er det livet handler om. Ta et steg ad gangen mens veien blir til.

Mitt første valg på veien nå er å holde meg unna alkohol. Alkohol er for meg en trigger til mer ustabil adferd. Derfor er det der jeg må starte.

Alkoholen har i sommer ødelagt mye for meg, den har vært en stor skyld i min mentaliseringssvikt den siste tiden.

Alle mennesker mentaliserer automatisk, men vi med personlighetsforstyrrelse har en tendens til å enten tenke eller føle. Samtidig skjer det ofte at vi tenker veldig mye og føler veldig mye på samme tid. Det heter å overaktivisere. Da er ofte tankene paranoide og håpløse. Mentaliseringssvikt har store konsekvenser både for en selv og i rellasjon til andre. Jeg blir ofte sittende fast og går inn i dype, vanskelige tankespor der det er umulig å ha kontakt med mine egne følelser, eller jeg ikke greier tenke i det hele tatt for følelsene er så sterke og tar overhånd.

Hos meg blir denne svikten i nervesystemet - "superbitch" tåka - som jeg kaller den, veldig påvirket når jeg drikker alkohol. Den gjør meg total ukontrollerbar og så voldsom at jeg selv blir skremt. Derfor må jeg som første valg ha NULL TOLLERANSE TIL ALKOHOL.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Et smil fra meg

Innimellom er det bare så vanskelig å formidle hva jeg føler, for jeg føler så alt for mye. Det er sånn mange av oss med personlighetsforstyrrelser har det. Vi føler så utrolig mye, både på det som er positivt og negativt. Blir som å skal beskrive det ubeskrivelige.

Det er til tider så altoppslukende denne følelsestilstanden at det tar alle krefter. Derfor benekter jeg den til tider, skjuler den og ser etter andre ting å ta meg til enn å kjenne på hva som river og sliter inni meg.

Sombi, levende død ? vet ikke hva jeg skal kalle det men jeg er ikke den livsglade jenta jeg før var. Jeg bærer mange masker for å klare hverdagen, og er så åpen og oppriktig jeg kan for ikke å miste masken.

Puster, men lever ikke. Eksisterer, men har små øyeblikk av livsglede i enkelte perioder.

Forstår at det kan være vanskelig å forstå meg til tider, og ærlig talt er det mye ved meg selv jeg heller ikke forstår.

Har slitt mye med å identifisere hvem jeg er. Hva jeg føler, tenker og mener. Dette er noe jeg vet andre med Borderline også kan slite med, så føler jeg ikke er alene med det. Og det hjelper litt.

Men vil jo så gjerne være normal. Tenke klart og bearbeide ting på riktig måte. Mine emosjonelle forstyrrelser har i sommer hvert helt på bærtur. Når jeg nå greier se meg selv utenfra litt bedre ser jeg at til tider har det blitt alt for ofte ut på byen. Alt for ofte drukket alkohol, noe som i alle fall ikke er positivt for en som fra før sliter med det emosjonelle. Skal si jeg gikk fra kjele 3 til 15 i en skala der det kun eksisterer 5 kjeder. Altså?. Jeg har vært ei på godt norsk?. Troll kjærring til tider i påvirket tilstand.

Men nå er det nok, nå skal strukturen i hverdagen på plass igjen, og skal finne andre måter å takle tunge tider på enn ved alkohol og selvskading. Finne noe positivt istedet, noe som bygger opp istedet for å rive ned mer.

Mitt Borderline hode trenger struktur og orden, og veien tilbake til det er allerede startet.

Det vil fortsatt bli knall og fall, det er livets gang. Men i dag smiler jeg iallfall?.. uten maske.

 

27.09.2017


Hvorfor jeg ikke skriver mer.
Det har vært mye styr i sommer. Med meg selv personlig, helsemessig og rundt mine minste.
Men det er bare en del av sannheten. For inni meg har jeg hatt en svært tung klump som har vokst seg større og større den siste tiden.
Enkelte dager har jeg vært sikker på at den skulle kvæle meg der den ligger helt opp i halsen på meg og er så utrolig tung å bære.
Jeg har tross gode dager imellom ikke greid bli kvitt denne klumpen.
Forstod ikke før ikveld hva det skyldtes.
Men nå står alt klart for meg. Jeg har rett og slett løyet for meg selv.
Jeg har trosset mine egne følelser og grenser. Holdt meg selv for narr og tråkket meg selv så langt ned fysisk og psykisk.
Hvorfor?  Ja si det.
Ting ble vel for tøft å bære. For mye på engang. Strukturen i hverdagen min forsvant og gammel vane vond å vende så jeg gikk i forsvar mot meg selv. Igjen.
La lokk på egne tanker og følelser og fløt med mengden i opptur og nedtur.
Slik jeg alltid har gjort gjennom tunge tider.
Men denne gang fungerte det ikke.
Denne gang har hodet mitt gjennom kurs og rehabilitering lært seg at tross for Borderline og utmattelse. Til tross for traumer og motgang, sorg og smerte så var JEG noe mer. Tross alt dette så hadde jeg sett det gode i hverdagen. Jeg hadde lært leve med meg selv og gjort store forandringer til det bedre.
Og DET ønsker jeg å finne tilbake til.
For å greie det må jeg være åpen og ærlig mot meg selv, familie og venner om hvordan jeg har det. Om den tunge byrden min. Om det skummle  jeg kjenner på men  som jeg har prøvd skyve bort.
Sannheten er at samme hva jeg har sagt så har jeg en stor sorg å bearbeide.
Min sjelevenn. Den eneste som forstod meg og som ikke dømte meg for mine destruktive tanker og handlinger. Som var der for meg og som jeg følte meg godtatt og trygg hos.
Jeg savner ham så utrolig. Selv om den siste tiden vår sammen var både turbulent og vond så er hverdagen så tom uten samtalene våre. Uten alt det som var positivt og fint.
Vet det ikke kommer tilbake og at han aldri får vite hvor mye han betyr for meg . Vet at det siste blikket han gav meg ønsket meg til helvete.
Men alt i alt skulle jeg gjerne ha pratet ut med ham. Fått tatt farvel på en god måte. Men ved å lette hjerte mitt nå håper jeg at jeg kan få noen bedre dager igjen. Så kjære Johnny. Savner så det fine vi hadde. Beklager at alt ble så vanskelig. Du vil alltid ha en plass i hjerte mitt. Håper du får den hjelp du trenger for å bearbeide ting slik at du igjen blir den gode snille og omsorgsfulle jeg engang forelsket meg i.  Lykke til videre i livet.
Annika

Fri


Føler meg 10 kg lettere i kveld enn hva jeg gjorde da jeg våknet i dag.
Skrivesperren min har løst seg, jeg kjenner glede inni meg. Føler meg mer levende enn på lang lang tid.
Men de ekstra kiloene er der fortsatt, de sitter godt fast rundt mage og lår. Hodet og hjerte mitt derimot er mye lettere :)
Og mens jeg har ryddet ut gamle spøkelser i form av ting og tang har ordene bare kommet ned i hodet mitt. Hærlig følelse det å kunne formidle igjen. Å kunne føle ro og tilfredshet.
Går ikke inn på hvorfor jeg nå føler dette så sterkt, men kan si at nok et negativt kapitell i livet mitt er utenfor rekkevidde. 
Nå starter resten av mitt liv. MITT liv, MIN tid, med MINE behov og MINE grenser.
Jeg er ikke lengre en medavhengig. Jeg har løsrevet meg og vil ikke mer være fanget i nettet til en rusmisbruker. Jeg er fri, fri til å stå på egne ben igjen.
Det er en tid tilbake i tid dette bruddet, men å leve i skyggen av en misbruker, gjorde meg syk av bekymring, stress og skam. Det forsvant ikke sammen med bruddet.
Jeg er så takknemlig for all hjelp jeg har fått for å bryte denne onde sirkelen, for det har tatt tid og krefter. Mye annet måtte vike for at jeg skulle jobbe meg gjennom dette.
Men nå er jeg der, endelig. 
Smerte er uunngåelig - lidelse er et valg.
Smerten tar jeg med meg en tid til for det var masse fine og lykkelige dager også. Men lidelsen, nei takk - den har jeg lidd nok av. Den har jeg i dag greid kaste fra meg. Føler ikke lengre ansvar, skyld og skam for det som har vært. Det er borte nå.
Vet dette er en stor omveltning, skremmende og god på samme tid.
Men det er MITT valg, og jeg skal stå i det. Hvorfor? Fordi jeg ikke er noe offer, men en fighter. 

Alene, men ikke ensom

Det er ikke alltid like lett å se klart i denne tiden. Hverdagen er tøff for mange, og de fleste av oss stresser videre uten å egentlig se. Virkelig se. Se hvordan våre egne har det. Hva de strir med i et lukket sinn. Hvor kort det er mellom et smil og en tåre. Mellom kjærlighet og hat. Lidenskap og likegyldighet. Mellom liv og død.

Hvor ble empatien av? Forståelsen og vennligheten? Trofastheten og ærligheten?

Her jeg ligger helt alene. Med tankene svirrende rundt. Er det noen vits? Hvorfor? 

Sakte kjenner jeg tomheten komme. Det svarte hullet i meg som kjennes så kjent. Jeg vil igjen gli inn i mørket.... Alene.....Men ikke ensom.... mine kjære er alltid med meg. ❤❤❤

STEPPS - kurs

Imorgen er første dag på nytt kurs. Like spennende som alltid, men også like skummelt. Mange spørsmål og like mange sommerfugler i magen :)

Så hva er stepps?

Jo, det er et langtids behandlingstilbud ved Nidaros Poliklinisk Dagenhet, for personer med borderline.

Behandlinger består av kognitiv adferdsterapi, skjematerapi og dialektisk atferdsterapi.

Flere nye behandlingsformer for meg, men det er spennende og jeg ser frem til å møte gruppen jeg skal være sammen med. Det er et lukket gruppetilbud der vi skal være 8 -  10 personer som møtes 2 dager i uken over 20 uker. Virker som det blir litt skole aktig, da det er hjemmeoppgaver hver uke. Det legges mye vekt på hjemmeoppgavene, da det er der vi skal ta i bruk den terapi vi skal igjennom.

Første trinn er bevisstgjøring rundt emosjonsregulerings problemer, og at en kan gjøre noe med det.

Neste trinn er å lære seg ferdigheter for å regulere emosjoner.

 Det siste trinn er å lære seg ferdigheter for å regulere adferden sin.

Høres veldig tørt ut, men da det er vårt liv og våre utfordringer som blir brukt og tatt eksempler fra, så tror jeg det vil være både lærerikt og interessant. Og mange tøffe stunder vil det nok også bli.

Til første møte skal jeg ha svart på følgende spørsmål:

*Årsaker til at jeg deltar

*Hvilken typer adferd er vanskelig for øyeblikket

*Hvilke endringer jeg gjerne vil gjøre iløpet av kurset

 

Vanskelig, men samtidig greie spørsmål.

Grunnen til at jeg ønsket dette opplegget, er at da jeg fikk diagnosen borderline, forstod jeg mye mer av hvorfor jeg har handlet og reagert som jeg har gjort i livet mitt. Og at det faktisk er noe jeg kan gjøre noe med. At jeg kan avlære meg de tanke og handlings mønster jeg har, som skaper vanskeligheter i hverdagen.

Den adferden jeg ønsker mindre av i hverdagen min, er min impulsivitet som får meg opp i så mange utrygge og lite gjennomtenkte situasjoner. Ved å beherske den vil jeg kunne jobbe bedre med aktivitetsregulering som igjen hjelper meg til å holde min ME mer stabil. Når den er stabil over tid bedrer det alle andre rellasjoner i livet. Kansje kan jeg ut i jobb, være mer sosial og først og fremst ha mer tid sammen med barn og barnebarn.

Endringene mine under denne behandling håper jeg blir at jeg står sterkere med en bedre selvtillitt, et stabilt og mer forutsigbar hverdag, der jeg igjen kan kjenne en god innvendig glede og livslyst.

Så nå er det like før oppstart, vet ennå ikke helt hva jeg har sagt ja til, eller hvilke personligheter jeg skal jobbe sammen med. Men krysser fingrene og lar min evige optimisme råde.

 

Kattens mørke liv

Se for deg en kurv full av garn nøster. Nøster i alle regnbuens farver. Mange lyse fine farger, men også  noen mørke som gikk i gråtoner og noen helt svarte. Sammen i kurven lå de alle klare, hvert til sitt bruk.

I et lite øyeblikk der jeg ikke helt fulgte med, så labbet en søt liten katt inn på stuen. Den listet seg lurt og smidig inn til meg, og ville ha kontakt. En stund gav jeg den oppmerksomhet, og den var så snill og kos. Først da jeg snudde ryggen til, viste den sitt egentlige vesen.

Den tok fart og hoppet rett opp i kurven min og veltet den. Alle nøstene rullet ut av kurven, noen hit og noen dit. Først tenkte jeg at ja, ja, det er vel bare å få tak i katten og få den ut. Så var del vel bare å plukke opp igjen. Ikke stor sak egentlig.

Men så enkelt ble det dessverre ikke. Telefonen ringte og tankene mine var et annet sted en kort stund.

Da samtalen var over og jeg igjen rettet blikket mot denne katten og nøstene, var alt i et rent kaos der inne. Den hadde lekt med de, rotet de sammen i en bunt med knuter og masse masse løse tråder.

Nå ble jeg fullstendig ute av meg og tenkte dette blir tøft og rette opp. Og gjett om jeg fikk rett da. Noen nøster måtte jeg bare gi opp. Andre kunne jeg redde og noen fikk sine skader, men går bra å bruke. Det tok tid å få orden på nøstene og få alt på plass igjen. Noen ligger fortsatt i en stor floke, de må jeg ta tak i litt etter litt.

Selve katten lusker fortsatt rundt, men heldigvis har dens eiere endelig tatt sitt ansvar og holder den stort sett borte fra dette nabolaget. Ser fremover, til en tid uten denne katten, dens dritt som lå rundt veggene og den stramme urinlukten den la igjen.

Jeg er egentlig veldig glad i katter, men denne hadde nok brukt opp sine gode liv og hadde bare det mørke igjen.

 

Denne illustrasjonen er tatt fra min hverdag de siste to årene, det har vært to tøffe år, både helsemessig og på det personlige plan. Mye fint har selvfølgelig skjedd, men de tøffe takene gav meg en stor knekk. Noe som resulterte i at jeg fikk skrivesperre og ikke greide få ned noe av det jeg gikk igjennom.

Nå har mye falt mer på plass, og jeg føler meg mye mer trygg på mye av de tingene som var vanskelige. Atter en gang har jeg det offentlige å takke for at de har stått på og hjulpet oss.

Ennå er det mye å ta tak i,mye å bearbeide og mye å lære seg leve videre med. Alle sår gror faktisk ikke. Noen er så store og blir så betente at de vil en slite med i mange mange år etter de oppstod.

Langt - kort???

Langt - kort. Langt - kort. Dagens store utfordring. Skal jeg la håret vokse ut eller klippe meg igjen?

Sikkert ikke den store utfordringen for mange, men selv har jeg alltid brukt klær og hår stil for å takle motgang. 

Som ung kledde jeg meg i svart, lær og kjettinger for å være i fred. Det fulgte meg videre i det voksne livet, og når noe var vanskelig å takle, ja da barberte jeg like godt bort håret. Meningsløst? Ja, det var nok det på et vis, men samtidig føltes det for meg som et skjold mot den utrygge verden der ute.

Det er lenge siden sist nå at jeg tok alt, men etterhvert gikk det over til forskjellige korte frisyrer. Og etter at jeg begynte jobbe med psyken min har jeg taklet alt på annet vis.

Men igår kveld var jeg tilbake i fortidens utrygge verden igjen, følelsen av at håret nå måtte bort var sterkt. Følte at kun slik ville jeg igjen føle meg ren og hel.

Det har lettet idag, da min samboer i natt lå og holdt rundt meg og beroliget meg med rolig stemme om at dette ville vi greie. Langt eller kort, han elsket meg like mye allikevel. Og jeg greide møte endel av frykten idag. En tøff avgjørelse, men samtidig godt å få det gjort.

Så her sitter jeg nå med følelsen av at jeg har kommet er steg lengre.

Jeg vil nok takle forrige helgs opplevelser uten og komme med barbert hode.

For mens jeg stod forran speilet og så på mitt eget hår, sa min indre stemme:

Stopp. Stopp nå.

Du trenger ikke flykte mer. De som gjorde deg ondt er ikke her.

Se frem, se det du har her og nå.

La tryggheten rundt deg få råde og gi lykken en sjanse.

Slipp masken og nyt hverdagen.

Legg det gamle bak deg og se det som erfaring. Vær stolt over hva du har kommet deg igjennom og nyt livet.

La de rundt deg slippe helt inn i hjerte ditt. Ikke bare ha det på gløtt. Tørr vis følelser.

Stol på at de er der for deg. Du vet de er der. Det har de bevisst for deg.

Stol på deg selv. Du er god nok. Smart nok. Bra nok. Ja, du er verdifull akkurat som du er.



 

Døm ikke

 

 I Selbu kirke på søndag ble det opplest følgende skriftsted:

Døm ikke 

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!  2 Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.

     3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?  4 Eller hvordan kan du si til din bror: ?La meg ta flisen ut av øyet ditt? når det er en bjelke i ditt eget øye?  5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror. 

Fra <http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=SyXGjvFYqNIZbs4N/mRmrTwxlaO6URMD7wl03XCntqEw2TCdWUfs39sj7Sq4uLEXdrVpdVnlmNo=>

Snakket litt rundt dette på ettermiddagen, og det henger fortsatt bak i hodet mitt. Er ikke selv den som er unødvendig i kirken, står heller ikke skrevet der. Men Bibelen har jeg lest og har full tillitt til. Og selv om en ikke har det, er disse ordene viktige for oss alle som medmennesker i et samfunn der vi må omgås og forholde oss til de rundt oss til en hver tid.

Så noen av tankene jeg sitter igjen med rundt disse ordene er at ja, menneskene i verden har blitt egoistisk og egenrådig.

Den respekt vi som barn måtte ha for andre, og spesiellt eldre og autoritetspersoner i samfunnet har blitt mer og mer borte. Og dagens barn og ungdom er ikke de verste.

Det er vår generasjon, de som er i alderen 30 - 50 som jeg personlig ser mangler mye av denne evnen til å se andres motgang og begrensninger før de dømmer.

Hvorfor er det så vanskelig det å strekke ut en hånd til en venn i nød, hvorfor er det så mye lettere å baksnakke og kritisere?

Offentlige media er så skummelt når det gjelder dette. F.eks. om en legger ut en status offentlig, og har 50 stk lest den, så er det helt sikkert oppfattet på iallfall 15 forskjellige vis. Samt at før dagen er blitt omme, har ofte en eller annen tatt skade av det som i første stund kanskje kun var en liten frustrasjon.

Ofte ser en i ettertid at det som ble lagt ut blir glemt, men om noen blir rakket ned og mistrodd pga den ene statusen, så henger det negative ryktet rundt vedkommende igjen i lang tid etterpå. Også om det ikke var sannhet i det.

Så verden er blitt skummel og uforutsigbar jo større frihet vi har fått offentlig. Og det ser ut som mange ikke forstår hvor sårt og ødeleggende en slik dømming av andre kan bli.

La oss alle tenke oss godt om før vi omtaler eller dømmer andre, enten det er venner, bekjente eller en vanlig mann i gata. Og husk at det er alltid to sider av en sak og alt er ikke slik førsteinntrykket kan gi.

Neste gang noe blir sagt kan det være oss selv det blir snakket om, det har vi ingen garanti for. Men en fin leveregel er :ikke utsett andre for noe en selv ikke ønsker utsettes for. Men det er nå mine tanker rundt dette...

Biologisk opphav

For litt siden kom det i en samtale opp en frustrasjon fra ei jente over hennes tidligere samboer og hans manglende interesse for deres felles barn. Sett fra hennes side, så viste far alt for liten interesse. Hun hadde nå ny kjæreste som hun ønsket skulle være pappa for dette lille barnet på 3 år. Hun ønsket barnefar skulle sifra seg delt omsorg. Da far ifølge henne ikke fulgte opp valgte hun at barnet ikke fikk se bilder av faren og slik bli litt kjent med ham.

Denne samtalen fikk meg til å tenke over hvordan jeg gjorde det med mine barn når de vår små og dette fortalte jeg denne jenta.

Sier ikke at min måte er den riktige, men ser i dag at jeg ikke ville ha forandret noe.

Har selv fått 6 barn, der det kun er de to yngste som har samme far. Derfor har jeg litt kjennskap i både vennskap og fiendskap mellom voksne som skiller lag. Skal ikke si at alt har gått på skinner og fungert etter brudd. Det har blitt mang en tåre og frustrasjon. Men barna fikk aldri se det. De fikk aldri oppleve min frustrasjon og sorg over at samvær ikke ble fulgt opp.

De har fra de var små hatt bilder av sine fedre, selv om far ikke alltid har vært en del av livet deres. Jeg har bestandig ment at de skulle bli kjent med den siden også, så felles foreldreansvar og bilder av faren deres har for meg vært en naturlig del av deres oppvekst.

Når jeg fikk nytt forhold og til og med nytt barn, var det aldri aktuelt at noen annen skulle bli pappa enn biologisk far.

Da jeg giftet meg, valgte Anita selv å kalle ham far, da jeg ikke aksepterte at hun sa pappa til ham. Hun var da 15 år, og hadde selv litt kontakt med biologisk far.

Fedrene til de 4 største har av forskjellige grunner vært ustabil i deres oppvekst. Men vår dør har alltid vært åpen for både de, deres evt nye partner og barn, samt deres slekt. Om det kun var kontakt i perioder, så var det alltid koselig når kontakt var der, og grunner og krangling om at det innimellom var lang tid mellom kontakten, så jeg aldri noen grunn til og kikke på. Bare barna hadde det bra når samværet var, så var jeg fornøyd.

Det finnes så mange grunner og situasjoner som gjør at samvær ikke fungerer, alle er ikke rede til det i alle livets situasjoner. Tror vi må være litt mer åpne for at innimellom kan små barn ha det bedre med litt, men god samvær enn med fast og ustabilt samvær bare for at det skal være.

Anita hadde en del kontakt med sin far da hun døde. Og jeg har fortsatt litt kontakt med ham.

Patrick har hatt et turbulent forhold med sin far i oppveksten, men har i dag fin kontakt med sin far og stemor. Ser det er viktig for ham å ha en farsidentitet. Selv har jeg også litt kontakt med ham og hans kone. Tror det er positivt for alle parter at det går ta en kaffe sammen og huske det positive og se barnas fine fremgang i hverdagen.

Patrick er den som alltid binder seg til mennesker, og slik har beholdt sine stemødre i livet sitt. Det setter jeg stor pris på, at de tross brudd med faren, har beholdt ham i livet sitt. Og de har jeg selv også litt kontakt med. Dette er damer som jeg vet alltid vil være en støtte for min sønn og som alltid vil finne en dør åpen for seg og sine barn her hos meg.

Kine har selv valgt å ikke ha så mye kontakt med sin far av egne grunner og det respekterer jeg. Selv om hun har tatt dette valget, så ses de innimellom og hun har fin kontakt med resten av slekta. Det har vi alle, både barna og jeg. De er blitt som en ekstra familie, da farmor har vært der fra dag en for oss. En herlig dame jeg setter stor pris på å ha i livet vårt.

Ronja har de siste årene fått mye mer kontakt med sin far og har fin og åpen kontakt med både ham og hans samboer. Nydelig dame som har åpnet sin familie for min datter.

Mine barn har et fint søskenforhold til sine halvsøsken, som de ikke er vokst opp sammen med.

Tror at ved at jeg ikke satt mine følelser og sinne over at fedrene ikke var der da de var små, men satt barnas identitet først, ved å la de bli kjent med sin far via bilder og fortellinger om dem, så har de i dag en stor og trygg familie rundt seg som er der for de på så mange vis.

Blod er ikke alltid tykkere enn vann, men mener mine barn har hatt bare fordeler av å fått blitt kjent med biologisk opphav fra de var bitte små.  Det har vært verdt alle anstrengelsene, for i dag er de alle fornøyde og trygge ungdommer. 

Når det trygge blir utrygt

                                                                                                                                                     

Våknet i dag med en følelse av å være istykker revet. Både fysisk og psykisk. Som en knust ting der jeg ikke greide samle skårene i en hel meg igjen. Rar, ekkel og ond følelse. Sammen med de kroppslige smertene, så valgte jeg bli under dynen litt lengre enn nødvendig.

All glede og styrke i kroppen var som forlatt. Var som å se meg selv utenfra. Ødelagt og sliten. Kamp på kamp igjennom livet har satt sine spor.

At jeg nå er i et godt og trygt forhold med en partner som bare vil mitt beste, ble i går en utrygghet. At noen er der til alle døgnes tider for meg og mine. En som ikke alltid setter seg selv først og som tross egen bagasje, er villig til å hjelpe meg med å bære min.

Dette er nok en vanlig hverdag og en selvfølge for mange par, men for meg, etter en tøff samtale med psykolog igår, revnet forsvaret mitt.

For meg har alltid det utrygge vært det trygge. Det utrygge takler jeg,for det kjenner jeg. Det har jeg kjent på kroppen i mange år, men det trygge, det stabile og at en partner ikke har baktanker og løgner i hverdagen er for meg så langt fra virkeligheten at jeg sliter med å takle det til tider.

Mye av samtalen på dps igår gikk inn i dybden på hvordan mine tidligere partnere har vært. Legger ikke skjul på at jeg har hatt feil radar når det gjelder valg av menn i min fortid. Det har vært partnere der alkohol, rus og vold har preget hverdagen. Det sitter i, men ønsker ikke gå nærmere inn på det nå.

Jobber mye med å legge dette bak meg, godta at det har vært en del av livet mitt, men at jeg ikke skal trenge ta det med meg videre. Det er ikke alltid like lett, innimellom kommer det noen tanker og dårlige minner opp. 

Heldigvis, etter mye hjelp, går det stadig bedre, og jeg holder på å lære meg nye spor å følge. Denne hjernen vår er en snedig klump :)

Nå er jeg som sagt i et trygt og godt forhold, med en som er utrolig tålmodig med meg og min helse. Her ser jeg at den gode kontakten vi alltid har hatt og den åpne kommunikasjonen vår, spiller mye inn. Ingenting er for stort eller lite å prate om.

Mottoet mitt om at det lille jeg greier er godt nok er til stor hjelp. Idag har jeg kun jobbet med å samle skårene fra mitt knuste meg. Limet er samtaler med likesinnede, meldinger med min kjære som ennå er på jobb, tanker rundt samtalen på dps og hva samt hvem vil jeg ha i livet mitt her og nå.

Så her jeg sitter og skriver, så føler jeg at jeg har greid sette sammen meg selv til en bit igjen.

Jeg ser igjen gleden og håpet, ønsker møte livet med et smil og takker alle som gjør hverdagen min til et godt sted og være.

Betania Malvik

Det har nå gått en tid siden jeg var på rehabilitering ved Betania Malvik, og tankene mine vandrer stadig tilbake til dette oppholdet.

Atmosfæren der, empatien og den forståelse en fikk som pasient der, har jeg ikke opplevd noe annet sted. Har vært på flere supre kurs og behandlingsopplegg igjennom årene, men dette var noe eget.

Fra jeg kom inn dørene der, så følte jeg meg ivaretatt og fikk aldri følelsen av å ikke bli tatt på alvor.

De var der, de så meg og de viste forståelse og empati. Alltid tid til en klem, en klapp på skulderen og noen ord.

De hadde tid, de brydde seg om hver enkelt av oss. Vi ble tatt på alvor og sett.

Både personalet og behandlerne vi hadde mens vi var der viste stor interesse for oss som enkelt individ de så hver enkelt sitt behov.

Det er ikke alltid så enkelt med denne diagnosen, da utmattelse bare er en del av en stor pott med symptomer og plager som følger med.

Som gruppe, oss pasienter imellom ble vi som en liten familie, der jeg fikk være meg selv uten å forklare. Jeg kunne senke skuldrene, og ta imot behandlingen uten tanker på hvordan de andre tenkte om min fysiske og psykiske helse.

Det ble trygt og godt, det å slippe forklare, for de andre forstod. Å være slik sammen med likesinnede over tid, kan ikke forklares, men alle som har opplevd det forstår.

Respekt, empati, samhold og tillitt er det jeg forbinder med gjengen fra oppholdet. Så stor takk til de alle som var der for meg og gav meg noen herlige og minnerike uker.

Hjelpemiddel

"Skal greie selv" innstillingen min har endelig slått sprekker og jeg har nå mottatt mitt første hjelpemiddel for å lette hverdagen som kronisk syk.

Veien fra jeg første gang takket nei til hjelp og frem til jeg greide se at det var et hjelpe middel som skulle lette oppgavene mine hjemme og ikke et nederlag, har vært lang og vanskelig.

Det vises jo ikke på meg at jeg er syk, for i de periodene jeg er sengeliggende, periodene med ekstrem smerte og stor kognitiv svikt er det kun mine nærmeste som ser meg. Det er stunder jeg ikke greier vise alle og enhver ennå.

De nærmeste ser hvordan sykdommen herjer med meg. De ser smerten, sorgen og kampen. De ser jeg trenger hjelpen, men jeg måtte selv komme dit at det var greit.

Og nå er jeg kommet dit at jeg synes det er helt greit å ta  imot hjelp. Det er helt greit at jeg ikke greier alt som før lengre. Og det er ikke hver dag jeg vil trenge bruke den.

Men nå er den kommet, min stå stol som jeg skal bruke når det blir for slitsomt å stå. En stol som lar meg hvile ltt innimellom og som gjør det lett å forflytte seg med.

Takknemlig for all hjelp jeg fikk på Betania Malvik av de andre pasientene og av personalet der som lot meg forstå at ja, hjelpemiddel er helt greit og en nødvendighet i min hverdag akkurat nå.



 Så nå er den tatt ibruk og ja, jeg er fornøyd..... super dupert. Happy nå :)

Tiden etter Betania Malvik



Det har nå gått en tid siden jeg var ferdig der, og det har vært en tid med oppturer og nedturer. En tid til ettertanke og tid til reaksjoner. 

Lærte mye der, som jeg har prøvd ta med meg videre i hverdagen. Men mye hadde måttet ligge på vent mens jeg var på rehabilitering. Og alt dette i form av møter og avtaler på div. kontorer tok både tid og krefter. Samtidig skulle jeg ha tid til både barn,barnebarn, ny kjæreste og familie. Så ivrig etter å få nok tid til alt, tok jeg ikke signalene og ble dårligere igjen. Mens jeg denne perioden var litt asosial fikk jeg tenkt mye på mitt liv kontra det jeg lærte på Betania.

Tror nok at mye av det jeg har opplevd i livet, er forklaringen på det jeg sliter med i kroppen av både psykiske og fysiske ting. At de diagnoser og sykdommer jeg har skyldes at kroppen rett og slett er for sliten. Den vil ikke mer. Den orker ikke.

Når kropp og sinn opplever traume etter traume og knapt rekker hente seg inn før neste slag kommer, så blir det en dag for mye. Kroppen er flink til å reparere seg selv, men det kan rett og slett bli for mye for den også.

Mener selv jeg er en positiv person, men dypt inne i sinnet mitt, så greier ikke kroppen min tro på at det ikke skal skje noe mer traumatisk. Den lever sitt eget liv i krisemodus, der den tror at det når som helst vil komme en ny krise som setter meg ut av funksjon igjen. At jeg igjen mister all kontroll.

Trenger fred og ro nå, trenger la kropp og sinn hvile?. Lenge, lenge?.

Det er ikke bare å koble fra denne krisemodusen, da kroppen så lenge har vært vant til å leve slik at jeg ikke styrer det selv. Har ikke redskapene til å ta denne kampen ennå, ikke overskudd og styrke til det heller slik det nå er.

For selv om en sier at motgang gjør en sterk, så kan jeg skrive under på at det stemmer ikke. Motgang har kun slitt meg ut, ikke styrket meg på noe vis.

Kjenner jeg tåler mindre og mindre, og det skremmer meg. Kropp og sinn er ikke i samsvar lengre, hodet vil så mye, men kroppen henger ikke med. Det er så mye jeg så gjerne skulle gjort, skulle vært en del av, men som jeg ikke lengre er en del av ute i samfunnet.

Vet jeg ikke kommer til og bli den jeg var, at helsen ikke vil bli bra igjen, at dette er noe jeg må leve med.

Har møtt mange likesinnede som har det som meg og en del som er sykere enn meg, så vet jeg ikke er alene. Og det å holde kontakt med disse fine og gode menneskene er et lyspunkt i all elendigheten. For ja, det er en helt forferdelig elendighet å være i.

ME er en sykdom som jeg ikke ønsker min verste fiende å få. Eller?. Å jo, vedkommende kunne fått hatt den en mnd bare for å se realiteten i hvordan min hverdag er.

16.06.2016

Det er nå 2 uker siden jeg kom fra Betania Malvik, og jeg må ærlig si det ikke ble enkelt å fortsette med det jeg lærte der når jeg kom hjem.

Treningen jeg skulle fortsette med to ganger i uken, ja den har jeg ikke ofret mange sekundene på.

Avspenningen har jeg gjort, men det har verken vært yoga eller mindfulness her ennå.

Så har mye å ta tak i der.

Men å være så mange uker fra hjemmet har satt mye annet på vent, så samvær med barna og litt sosialt ble prioritert.

Har også hatt en del andre avtaler som jeg har måttet tatt tak i, utrolig hvor mye som skal holdes orden på med møter, søknader og forklaringer til det offentlige når en er kronisk syk. Ting går dessverre ikke av seg selv der gitt.

Nå har jeg vært heldig med mine saksbehandlere her i kommunen, men det tar allikevel tid og krefter.

Kjenner kroppen igjen trenger litt ro og hvile, og takket være rehabiteringen har jeg de rette verktøyene med meg til å gi den det. 

 

Halvveis nå

Da er jeg kommet halvveis i rehabiliterings oppholdet her på Betania Malvik.

Det har vært stunder med latter og lek, stunder med oppgitthet og gråt, tålmodighetsprøver og mye mye mer.

Her jeg nå sitter og reflekterer over hvordan de siste månedene har vært, fra jeg lå langt der nede, gjennom den hjelp jeg har fått, til der jeg nå står i dag.

Ser at det har kostet mange krefter og mang en stolthet er svelget, men bitene har en etter en falt på plass i livet mitt.

En tåre triller nå og da, av glede og stolthet over det jeg har greid oppnå.

Tilfredshet over at jeg har funnet meg selv og begynt satt grenser i eget liv. Over den glede jeg finner i å være tilstede her og nå. Nyte øyeblikket og ikke lengre jage etter alt jeg ikke trenger eller ikke lengre greier å gjøre.

Å være fornøyd med det jeg har og den hverdag jeg er så heldig å få oppleve.

Alle jeg har rundt meg som bryr seg og er der. Som gir glede og energi. Alle som har sluppet meg  inn i livene sine og deler gleder og sorger med meg.

Naturen rundt meg som jeg endelig har oppdaget det vakre i. Alt mine sanser endelig har oppdaget som gjør hverdagen så positiv, som gir så  mye glede.

Skal jeg si det er kommet noe positivt ut av at jeg er kronisk syk, så er det at jeg endelig ser hva livet har å gi, det å være til stede fysisk, psykisk og åndelig.

Jippi?.denne damen er endelig forelsket i livet <3

Det har ikke vært bare enkelt, hver dag har mange valg, og det er her jeg har måttet jobbe hardt. Å velge bort det som trekker meg ned og prioritere det som bygger meg opp. Det har vært både vanskelig og sårt, men ser det er positivt for meg.

Hver dag er en hard jobb når en jobber med sykdom og dårlig helse, men samtidig er hver dag en velsignelse, en opplevelse jeg ikke vil være foruten.

Det vil fortsatt være både oppturer og nedturer, slik vi alle vil ha, det er en del av livet.

Jeg vil fortsatt ha både Fibromyalgi og ME, vil fortsatt slite litt med angst og depresjon.

Men nå har jeg en mengde redskaper i form av info om helse og aktivitetsregulering, om trening og tilrettelegging i hverdagen ut fra min helse.

Fra nå jobbes det ut fra min situasjon, mitt stå sted, min helse - ikke utfra statistikk av hva som kanskje kan hjelpe.

Nei takk....

Nei takk, nå er det nok. Nå vil jeg ikke høre på deg lengre. Du har faktisk ingen kraft over meg mer, jeg har tatt avstand fra deg. Du er der, men du kan ikke lengre styre meg. Jeg er fri, fri til å være meg selv, fri til å ta vare på mine egne behov og sette egne mål og verdier på dagsplanen.

Så du mitt dårlige selvbilde, du som i mange år har rakket ned på meg, fortalt meg at jeg ikke var noe verd, at jeg ikke har fortjent  noe bedre?.. Jeg har endelig innsett at du ikke har plass i mitt liv. Du passer ikke inn i mine verdier i livet. Vet det ikke blir enkelt, alt blir ikke bra selv om du går, men mye blir lettere. Flere valg må tas på veien videre, men når de valg tas så er det med den innstillingen at.? jeg er verd masse, jeg er som alle andre der ute unik, jeg betyr noe og jeg kan masse. Jeg kan lære mer, og det jeg ikke greier eller mestrer, gjør meg ikke mindre verd. Det gjør meg bare tilet menneske, et menneske av kjøtt og blod, med egen vilje og tanker, følelser og meninger.

 

 

 

Fortell meg

at jeg er noe -

at jeg betyr noe...

Fortell meg det..

 

Ikke fortell meg

at det jeg gjorde,

skulle jeg ikke gjort-

eller burde jeg ikke gjøre

fordi jeg ikke duger-

eller kan...

 

Fortell meg heller

at jeg er noe

at jeg mestrer noe

at jeg betyr noe

at du aksepterer meg -

slik jeg er...

 

Jeg trenger det,

skjønner du...

Jeg trenger det sårt...

For min trygghet -og selvtillit 

er som en brønn som lekker...

 

Kan du se meg slik jeg er?

Og i tillegg akseptere meg

for den jeg er??!

 

Vit at deres ord, 

varmer og gjør mer godt-

enn dere tror!

 

Fra <http://www.dikt.no/index.php?page=vis_tekst&TekstID=309748>

 

Dette ble lest opp av en elev på Peder Morset Folkehøyskole på fredag, og da gikk det opp for meg hvor langt jeg faktisk har kommet i min egen prosess. En herlig følelse.

Liten, men sterk

 En liten bukett som gir glede og viser vi går en lys og varmere tid i vente.

 

 

Gikk fra gruppesamling, litt i mine egne tanker om bevisstgjøring og tankemønster i hverdagen.

 

F.Perls sier det så fint:

 

  • Det jeg ikke er meg bevisst, gjør noe med meg.
  • Det jeg er meg bevisst, kan jeg gjøre noe med.

 

 

Så med dette i tankene, gikk jeg å så i gangbanen og var litt i min egen boble da jeg fikk festet blikket på en liten maur som dro på et strå av noe slag. Den så liten ut der nede ved føttene mine, men det er utrolig fascinerende å se på den utholdenhet den har der den tappert kryper av sted med et strå som er tre ganger lengre enn sin egen kropp.

Den sliter seg av sted for å bygge en trygg bolig, en trygg hverdag for sine. Tro om den blir utmattet noen gang?

Det blir litt på samme prinsipp i hverdagen synes jeg, en bærer større byrder og oppgaver enn en kanskje burde, over lengre tid. Slik denne mauren som bar dette strået forbi mange andre strå på sin ferd. Hvorfor valgte han dette og ikke et som lå nærmere dit han skulle?

Er vel mye slikt jeg er blitt mer bevisst på i min hverdag nå, at mine valg kunne vært annerledes om jeg hadde vært mer bevisst hvor jeg stod og samtidig sett andre muligheter og løsninger i hverdagen. Men oppvekst, arv og miljø lager sine stier i hjernen som den etter hvert som tiden går følger slavisk om den ikke får ny beskjed.

Det som har vært må bare være slik, men fremover vil jeg nok være mer bevisst på hva og hvem jeg velger inn i livet mitt.

 Å være til stedet her og nå, la morgendagens bekymringer og fortidens sorger slippe taket og seile av sted.

Kjenne på dagen i dag, nyte øyeblikket og la roen senke seg.

Å ta slike pauser i hverdagen hjelper meg til å slappe av og holde avstand fra destruktive tanker og handlinger.

Allerede nå ser jeg at bevisstgjøring og endring av tankemønstre gir meg en bedre dag, fokuset på det jeg ønsker å oppnå, det jeg er i stand til å klare i dag, i stedet for det jeg ikke kan få til lengre, gir meg håp og glede, styrke og mestring i stedet for stress og bekymring.

Det er en prosess å endre dette, men desto større glede når en ser en har greid noe. Så til meg selv, en klapp på skulderen for de valg av forandringer jeg i det siste har greid tatt som fremover vil hjelpe meg mot en tid med aktivitetsregulering i hverdagen der jeg skal være fornøyd med det lille jeg greier og ta små steg videre når kroppen er klar for det. 

 

Rehabilitering 1. uke

Tror det var bra jeg ikke fikk timeplanen før jeg var innskrevet  og på plass her ved dette rehabiliterings stedet. Tror nok jeg hadde vært litt betenkt på om dette var noe for meg ellers.

Med en kropp som ikke fungerer før kl 11 - 12 på formiddagen, så ble det tøft med en timeplanen som viser frokost kl 08 og første gruppesamling kl 09.15

Deretter går det i et frem til ca kl 17, med et par hvile pauser i løpet av dagen.

Første kvelden her sovnet jeg før kl 18 og var ikke oppe før neste morgen.



Ganske sliten her,men fornøyd. Det er masse koselige folk og veldig god mat :)

Kjenner på at det tar mye krefter og må hvile når det er mulig, men samtidig tror jeg dette blir et bra opphold. Vi vil her ha både gruppesamtaler, yoga, fysioterapi, mindfulness, psykomotorisk fysioterapi, undervisning i div. temaer rundt utmattelse, smerter, søvn, stress og aktivitetsregulering.

Det er mye nyttig å hente her, og jeg lærer allerede mye om hvor jeg står i mitt eget liv. Det blir en del selvransakelse og aha opplevelser en må ta inn over seg og bearbeide så godt en kan. Ikke alt er like lett, og det tar på både psykisk og fysisk. Men målet er å bevistgjøre egne tanker, følelser og behov, aksept og mulige løsninger i måten å forholde seg til utmattelsen og hverdagen på.

Har vært her en uke nå,  Det har vært en uke med masse info og bli kjent tid. Men imorgen starter vi med individuell behandling og det blir spennende. Her blir vi sett som enkelt personer og ikke bare for felles diagnose. Vi får tilrettelagt etter hva vi hver enkelt av oss trenger og ønsker. Så jeg går nå inn i en ny og spennende uke med smil og pågangsmot for dette er noe jeg har sett frem til.

 

 

Bomullhode

Føler meg litt tom i hodet selv om det er masse tanker som flyver rundt der inne. Var i går inn til en samtale hos polisen, i forbindelse med en straffesak der jeg ble innkalt som vitne.

Saken gikk tilbake til den siste tiden Anita levde, og jeg  måtte gå i detaljer om forskjellige ting fra hennes siste dager. Også rundt hennes siste timer samt det jeg viste om selve ulykken.

Måtte snakke om alt jeg ikke har sagt høyt på disse årene, og om en del andre veldige personlige tanker og følelser som jeg aldri har sagt høyt før.

Ting ble både sårt og personlig, og jeg vet egentlig ikke om jeg var klar for å si disse tingene høyt, klar for å kjenne på det. Men samtidig er jeg glad for at jeg kunne være til hjelp i denne saken. I morgen skal jeg utlåne noe av Anitas eiendeler i saken som de mener kan vise seg være til hjelp.

Alt kom igjen tilbake til meg, det oppleves igjen som om det var i går det skjedde. Bare at nå kan jeg se det litt på avstand og ser mer detaljer, mer fokusert på hvordan det var da jeg fikk første beskjed om ulykken helt til begravelsen hennes. Husker mer av hele den perioden, både det vi fikk vite rundt ulykken, hva som skjedde etterpå, hvem som var der og alle som i tiden etterpå var der for oss.

En kommer aldri over et slikt tap, men en lærer seg å leve med det. I perioder går det bra, men så dukker det opp noe som setter en litt tilbake igjen. Og det var det som skjedde med meg nå. Men skulle mine ord og hjelp være til nytte i saken, så er det positivt og verd det.

Og i morgen tar jeg fatt på et 5 ukers mestringsopphold for personer med utmattelse ved Betania Malvik. Det er et Rehabiteringsopphold for å bedre kunne leve med de symptomer og utfordringer jeg har med sykdommen.

Dette er et opphold jeg har sett frem til, og som jeg kommer til å holde full fokus på nå samtidig som jeg har med meg de gode minnene fra tiden med Anita og holder fokus på at jeg skal bli frisk nok til å ta vare på de barn og barnebarn jeg har rundt meg.

Utredning

Har fått samtaler på dps for utredning og førstesamtale var i forrige uke. Grudde meg utrolig, og angsten herjet fritt i mitt indre fra jeg våknet den morgenen. Svimmel og stresset kom jeg med dit, heldigvis hadde jeg skyss. Hadde jeg ikke hatt det så hadde jeg helt sikkert lagt meg under dyna og gjemt meg for alt og alle denne dagen.

Men kom frem, gikk med tunge skritt mot inngangen, føttene føltes som bly. Vet ikke hvorfor dette ble så skummelt, men der og da var disse skrittene frem til skranken en evighet.

Fikk vist frem lappen og vite hvor jeg skulle vente til jeg skulle bli ropt opp.

Selvfølgelig var det 17 lange minutter forsinkelse fra det tidspunktet jeg hadde time til jeg kom inn.

Da jeg kom inn og fikk hilst på damen jeg skulle prate med, så roet kroppen seg raskt og jeg slappet av. Det var nesten komisk hvor fort jeg ble avslappet og angsten forsvant.

Behandleren var en rolig dame som viste interesse for det jeg fortalte og hun spurte om noe var uklart. Følte meg trygg og ivaretatt. 

Timen min der gikk raskt og det var helt greit å svare på de spørsmål hun hadde.

Da jeg kom hjem var kroppen utmattet, føltes som hode hadde vært i maraton, så da var det bare å finne senga gitt, men det var helt greit å være utmattet nå, de siste dagenes aktiviteter var værdt det.

Men ser frem til de to neste timene nå, blir en hver uke, til sammen tre ganger før de skal vurdere hvorfor jeg gikk inn i denne depresjonen jeg fikk like før jul samt nøste opp i hva mine traumer i livet har klusset til i hode og kropp.

Det er godt å ha fått startet denne prosessen nå, endelig er jeg klar for den.

Terje som terapi.

Skulle jeg valgt meg en gud her på jord, så ville det helt klart vært Terje Tysland. Ingen når så langt inn til mine innerste følelser og meninger som hans musikk.

I dag er det en slik Terje dag for meg. Musikken hans åpner alle mine stengte indre rom, og på slike dager tar jeg frem det som vil frem, kjenner på det, tenker mitt om det og gjemmer det bort igjen.

Sunn Terje terapi kaller jeg det, for musikken går helt til jeg har ferdiglagd bitene i dagens puslespill.

Slik greier jeg sortere og ta frem litt etter litt.

Men musikken hans har jeg nok alltid hatt en for kjærlighet for. Han sier alt på så fin og ærlig måte. Den er med meg på ikke tenke dager også, så det er ikke bare tenke musikk.

Ikke nok med at han er kjekk å se på, så har han så levende og jordnære tekster som jeg kan kjenne meg igjen i.

Bra fest musikk, men også bra terapi musikk og vaske musikk. Ja musikken hans kan vel brukes til alt :)

Alt som glitrer er ikke gull.......

Og ikke alt som blir sagt er sannhet. Men er det noe jeg har lært gjennom livet så er det at til syvende og sist kommer sannheten frem. Hva andre tror om meg, går selvfølgelig inn på meg, men jeg lar ikke andres meninger og løgner styre dagen min.

Dette siste året har vært tøff og hard jobbing, og ja jeg har tatt noen dårlige valg innimellom. Men hvem har ikke gjort det?

Har prøvd, feilet og så prøvd igjen. Innimellom har jeg også gitt opp alt håp. Men jeg er her ennå, jeg har kommet meg igjennom mye. Og mye gjenstår ennå. Takket være familie og gode venner, så har jeg greid meg bra. Det er vel ikke alltid jeg har vært like glad for deres inngripen i livet mitt, når jeg der og da ikke har forstått mitt beste selv. Men i ettertid er jeg takknemlig og glad for alt de har stilt opp med.

Dessverre så har jeg nok valgt noen dårlige venner også i denne tiden, som har forverret min situasjon mye. Men innser det, og velger holde meg borte fra dissenå. Jeg er lett påvirkelig når jeg er på opptur og blir ukontrollert impulsiv, og det er slike stunder jeg har traktet mot denne dårlige omgangen.

Selvfølgelig er jeg selv ansvarlig for hva jeg sier og gjør, også når jeg er i denne boblen. Men velger nå å ta mine forholdsregler slik at jeg står sterkere rustet til å takle eventuelle nye impulsive handlinger.

Velger også å ikke bry meg om de rykter og den dritt som nå blir slengt rundt i den gamle kameratgjengen. De får seile sin egen sjø for meg nå, og de som kjenner meg vet hva jeg kan finne på av tull og hva jeg over hodet aldri ville gjort.

De som står meg nærmest, de kjenner sannheten, og det er nok for meg.

Hver dag har mange valg, og jeg velger det gode i hverdagen sammen med ærlige, trofaste og snille mennesker.

Jeg velger kjempe for å se det gode i mennesker, men samtidig greie se hvem som kun er ute etter egen vinning.

Livsglede, jeg velger livsglede, og den skal ingen få ta ifra meg. For hver dag jeg lever skal jeg finne noe å være takknemlig og glad for. Men samtidig skal jeg være realistisk, for vi lever i en verden med mye ondskap og problemer. Alt er ikke bra, men velger gjøre det beste ut fra de muligheter jeg har.

Snart skal jeg innlegges på Betania, 4 uker, for å jobbe med og rundt sykdommen. Lære meg leve med den og kanskje finne en måte og bli litt bedre form på.

Ser frem til denne behandlingen, og tror det kan være et vendepunkt for mye til meg. 

En drømmedag

Har en tid nå ventet på at det skulle bli varmere i været så det igjen går å ligge utendørs.

Telt turer ute i marka er rene terapien, ligge å lytte til lydene fra skaperverket rundt oss.

Få med seg alle sanseinntrykkene og kjenne roen senke seg i en før en sovner.

Å så våkne opp til fuglekvitter og lukten av friluft. Det er livet det, men ennå har det ikke blitt i år.

Men i går kveld kunne jeg ikke dy meg, og ordnet det til på verandaen min, ikke skogen, men iallfall under åpen himmel.

Så i natt lå jeg der, frem til kl 05, da våknet jeg av at det var litt for kalt til hodet mitt, så gikk inn for å ta en kaffe, og ble da inne etterpå. Det viste da 0 grader, men er stor fornøyd med de timene jeg fikk sovet ute.

Der jeg lå og lot tankene flyte fritt før jeg sovnet, så vandret tankene til mitt barnebarn som jeg treffer så altfor sjelden. Hun bor så langt unna, og med min helse og økonomi har det dessverre ikke blitt at jeg har fått tatt turen nedover igjen. Men treffer henne når de er her i Trøndelag, og er glad for at hennes mor tar kontakt når de skal hit opp.

Skulle så gjerne hatt en dag sammen med min bestemor jente, fått vært sammen med henne og lekt med henne igjen.

Det blir mitt neste mål å få gjennomført. Det må planlegges nøye og spares til, men i løpet av den kommende sommeren, så skal jeg få hatt en slik bestemor- barnebarn drømmedag.

Nå vil jeg igjen bli bestemor snart, og denne gang vil barnebarnet bo mye nærmere, og det vil bli godt. Men vil også følge opp mitt første barnebarn så godt jeg kan ut fra min helse, økonomi og avstanden mellom oss.

Så jeg har mye positivt å se frem til nå som varmer mitt hjerte. Koselig å være bestemor, skulle bare ønsket jeg hadde prinsessa mi nærmere.

Tanker over en kopp kaffe.

Det er så godt å endelig kunne sitte ute på verandaen og ta en kopp kaffe mens en kan nyte utsikten, lytte til lydene og bare være i nuet. Nuet betyr så mye for meg nå når jeg har lært meg å være der. I nuet altså.

Skal jeg anbefale noen noe, så er det akkurat det. Finn nuet, kjenn på det og vær der. Lev for hvert et åndedrag og vis de du er glad i at du er der. At en er bra nok slik en.

Her jeg nå bor, i en omsorgsbolig, så treffer jeg mange forskjellige skjebner. Det er mennesker som sliter med forskjellige ting, alt fra  fysisk sykdom, psykisk, alderdom o.s.v.

Selv fikk jeg leilighet her da jeg ikke greide forholde meg til en bolig med 3 etg. Det ble altfor slitsomt og i perioder helt umulig for meg å greie bevege meg mellom etg. der.

Nå har jeg alt på et plan, det er et stille strøk og jeg har oppfølgningen min her i nabolaget.

Både butikk, apotek, post og buss i gangbar avstand for meg. Det er både trygt og avslappende når alt slikt er lagt til rette. Kommunen har virkelig stått opp for meg og mine barn i denne situasjonen.

Jeg trives veldig godt her, er aldri ensom, masse gode naboer å snakke med, barnehage som ligger like ved som gir lyder og trivsel.

En bruktbutikk ligger også her, en tiltaksplass en kan jobbe i via nav, de har en liten kafe der en kan gå å møte folk.

Alt dette fine og gode jeg nå har fortalt om, det så jeg ikke da jeg flyttet hit. Da var jeg bare lei alt jeg følte at jeg mistet og gikk glipp av grunnet sykdommen. Da var jeg ikke i stand til å se hvor mye glede og positivt disse menneskene rundt meg kunne gi.

Men etter kurset jeg deltok på, selvhevdelseskurset via psykiatri og rus omsorgen her, fikk jeg det så mye bedre. Lærte så utrolig mye om meg selv og min tenke og væremåte?. På godt og ondt.

Mens kurset pågikk, var jeg sammen med ei til som deltok der, på et seminar i Trondheim, som gav meg et stort kikk på å lære meg være tilstede i mitt eget liv, her og nå.

Disse to tingene, kurset og seminaret, snudde mye for meg.

Selvfølgelig jobber jeg hver dag med tankene mine, og må ofte ta meg selv i nakken for å ikke bli destruktiv igjen, men det ble et vendepunkt.

Så nå ser jeg den enorme glede det er å slå av en prat på vei til butikken, kunne glede en nabo bare ved å si hei. Være tilstede her og nå, ikke tenke på tiden, men hva som er godt for meg her og nå.

Det har også resultert i at jeg tenker annerledes om hvem jeg vil ha i hverdagen min, og hvem jeg har brukt for liten tid på. Noen har jeg holdt meg unna fordi de bare trekker energi av meg, andre har jeg fått kontakt med og blitt bedre kjent med.

Det har vært en fin utvikling, litt tap og tårer, men masse glede og en følelse av mestring og indre fred.

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » Oktober 2017